Åndens vitner

 Kristi himmelfart, lesninger år C

imageI første lesning forteller forfatteren av Apostlenes gjerninger at Jesus etter sin lidelse og død hadde vist seg i førti dager. Kan vi ane et ekko av fastetiden? Disse harde, utfordrende førti dager som igjen henspiller på israelittenes vandring i ørkenen er så å si snudd til en førti dagers nådetid hvor Jesus underviser om det som angår Guds rike. Men der er også en klar oppfordring: bli og vent på hva Faderen har lovet – en ny dåp i Den Hellig Ånd. Begrunnelsen er like klar; de skal bli ikledd kraft for å gå ut og være vitner. Om budskaper er bare kort sammenfattet i evangeliet hvor det sies at menneskene skal vende om og få sine synder tilgitt, så utdypes det i andre lesning fra brevet til Hebreerne. Vi får utfoldet Kristi gjerning og lidelse i all sin velde og grensesprengende kraft. Kristi ene offer gjør «synden til intet» og lar oss «med full fortrøstning tre inn gjennom forhenget». Den nye, levende vei som er Kristus selv fører oss fritt inn i det aller helligste.

Men for at menneskene skal ha del i denne store gave velger Gud seg et skjørt og skrøpelig redskap: mennesket selv. Ikke nok med at han «overgi seg i syndernes hender og påtar seg korsets pine», som vi leser i liturgien, han overgir seg til dem som tjenere og budbringere om denne ufattelige nåde. En kunne saktens tenke seg mer effektive og guddommelige metoder. Men dette er på ingen måte noe passivt, at Gud skulle være prisgitt fremdriften i prosjektet. Tvert imot, de som sendes ut trekkes inn i Guds prosjekt i det Den Hellige ånd kommer over dem og ikler dem kraft. Der er nøkkelen til at Gud kan satse på menneskene, nøkkelen til at mennesket kan svare ja, bli og vente til Ånden kommer.

En ny tid er i emning i det Jesus tar avskjed med apostlene, og denne nye tid sjøsettes endelig i pinsen. Menneskenes relasjon til Jesus endres radikalt. Til nå hadde de Jesus blant seg, selv etter hans oppstandelse. Nå endres dette nærvær til tilsynelatende avstand. Mendet synlige viker plassen for ånden og gjør det mulig for Jesus så å si å «komme under huden». Nærvær blir til forening og som Augustin uttrykker det: Gud blir oss nærmere enn vi er oss selv. Det nære og konkrete kjentes godt og trygt, men det er begrenset. Den Gud som river forhenget i tempelet som forener himmel og jord, skyver oss ut i det ubegrensede, det universelle og altomfattende. Slik blir apostlenes vei: fra Jerusalem «like til jordens grenser».

Dette er også vår vei. Kanskje kan vi da lettere forstå apostlenes reaksjon på at Jesus forlater dem. Det åpner for noe grensesprengende og de kaster seg ned i tilbedelse og lovpriser Gud i glede.

«Min Herre og min Gud» – Den fruktbare vantro

Annen søndag i påsketiden Joh 20, 19-31 År C

Åtte dager etter oppstandelsen viste Herren seg på nytt for disiplene. Det er evangeliets tema på oktavdagen i påsketiden. Denne gang var også Thomas der; disippelen som stilte spørsmål ved Herrens oppstandelse. I ettertid ga dette ham kanskje litt ufortjent kallenavnet «Tvileren Thomas». Trolig adskilte han seg lite fra de øvrige apostlene som også tvilte på Jesu løfter da han ble ført bort for å korsfestes. Da han ble begravet, ble deres håp gravlagt med ham. Ved nyheten om hans oppstandelse, festet de ikke lit til kvinnenes budskap. Først ved synet av den tomme graven og i møte med den oppstandne, forstod de og trodde. Les videre

Den oppstandne

Lesninger for påskevigilien

Vår nye pave Frans formidlet følgende budskap til kardinalene rett etter at han ble valgt til å være Peters etterfølger: ”Jeg ønsker at alle, etter disse nådefylte dager, absolutt alle, får mot til å gå fremover i Herrens nærvær og ved hans hellige kors, for å bygge opp kirken i Herrens blod, det blod som ble utgyt på korset, og så bekjenne den eneste ære, nemlig den korsfestede Kristus. Således vil kirken gå fremover.
Les videre

”Ecce Homo”- Se människan

Lesninger for Langfredag

Han öppnade inte sin mun
när hans skönhet doldes av gissel,
när hans majestät färgades i
blod av den tvinande krona
han kröntes med.
Som ett felfritt lamm
fördes han fram:

           ” – Korsfäst!”

Stunden är kommen, stunden då vår Brudgum frambär sig själv som ett offer för vår skull. Guds lamm, Han som ÄR låter sig räknas för intet. Utan synd, men bortförd som brottsling, som slav, för att vi skulle bli fria, få frid! En smärtornas man, föraktad, förrådd, förnekad av dem han håller så kär. Hur många är det som anar att det är vår smärta, vår sjukdom han i fullhet helt bär? Han ger oss idag ett exempel, för att vi skall följa i hans spår och allt fler finna läkedom, i hans helgande sår.

Les videre

Den ensomme kongen

Lesningene for Palmesøndag

Jesus stiger opp mot Jerusalem. Befolkningen kommer ham i møte, de brer ut sine kapper og legger palmegrener over, slik hyller de ham de tror er deres nye konge. Men kongen selv, Jesus, må føle seg underlig til mote under denne hyllesten. Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett. Her møter vi frelsens mysterium, og vi møter Kristi mysterium, sann Gud og sant menneske.

Les videre

Øvelse i utholdenhet

1. søndag i fastetiden, år C, Lesninger

Med askekorset ennå ferskt på pannen, og med prestens oppfordring: ”Vend om og tro på Evangeliet” fremdeles friskt i minne, har vi tatt våre første skritt inn i fastetidens ørkenlandskap. Gjennom de neste førti dagene skal oppfordringen til omvendelse være vår rettesnor, både for vår ensomme åndelige vandring, og i vårt dagligliv sammen med våre medmennesker. Urgamle skikker og tradisjoner kan fortelle at fasten fremfor alt er ment å være en omvendelsestid, som skal hjelpe oss i forberedelsene til Kirkens største høytid; oppstandelsesfesten! Derfor vil vårt ideal de neste ukene være å leve på den måten Herren Jesus Kristus selv gjorde, mens han forberedte seg til sin påske, ved å la Ånden drive seg ut i ensomheten, der bønn og faste var hans eneste hjelpemidler mot Djevelens fristelser.


Les videre

Fish are not attracted by nets

5. søndag i det alminnelige kirkeår

Take someone who hates fishing like me. Actually, it is not that I hate fishing- I have never tried. Thank God since, as Salvador Dali would argue, I hate fishing!  Indeed, I hate the idea of fishing. Spending hours idle, waiting for the unlikely event of a fish passing by and deciding to bite your little red hook because it has really found nothing better to do at that moment…. The idea that what saves your day is the dramatic hope of catching a fish that you could buy anytime at the nearest supermarket…. Yes, take someone who has never cared about fishing like me. Even the stupid ignorant that I am know that there is a difference between angling and fishing with nets.  This has not only to do with quantity or the number of fish one can catch at a single time.  It is the technique which is quintessentially different, almost opposite. When you cast nets, you do not have to think of a positive object of deception. You do not bring something like a little red hook to the attention of the fish.  What attracts them is not a visible something, but an empty space, a hollow the limits of which are deceitfully invisible. Fishing with nets is not for bored urban species on vacation. It is for professionals, for whom it is a matter of life and death.
Les videre

Den Hellige Ånds nærvær i historiens løp

3. alm søndag, år C

Neh 8,2-4a,5-6,8-10,  Sal 19, 1 Kor 12,12-30, Luk 1,1-4, 4,14-21

Hva skjedde egentlig den gangen for 2000 år siden?

Det er åpenbart at det har sirkulert mange ”historier” om Jesus; hva han har sagt og gjort, om mange undere og helbredelser. Lukas understreker at han baserer sin beretning på øyenvitner, ja faktisk på apostlenes vitnesbyrd, som han kaller ”Ordets tjenere”. Det synes nemlig å være slik Jesu disipler forstod sitt kall om vi sammenholder det med den andre boka skrevet av Lukas, nemlig Apostlenes gjerninger, kapittel 6. Her innvier apostlene de første diakonene til ”tjeneste ved bordene”, ”men vi vil vie oss til bønnen og tjenesten for Ordet”(6,4), erklærer de. I dag anser mange Bibel-forskere mye av det denne evangelisten skriver om som myter og ikke som virkelige hendelser, men Lukas mente tydeligvis selv at han gjenga det som virkelig skjedde. Les videre