Vente – forvente – forberede

1. søndag i advent 2013 (år A)

Solstråler gjennom tre (bilde til advent-1)Advent er lengselens tid fremfor noen. Den hellige Benedikt sier i sin Klosterregel at munkens liv burde være som en vedvarende fastetid. Imidlertid kunne man også hevde at munkens liv, ja, alle kristnes liv burde være – eller nettopp er – som en vedvarende adventstid. Kristenlivet er et liv som leves i forventingen om Herrens komme – adventus Domini. Sier vi ikke i hver eneste Eukaristi-feiring: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer«? Vi vet at han som en gang kom og levde på jorden som sann Gud og sant menneske, som kommer til oss i Eukaristien og de andre sakramentene, og på så mange andre måter i vårt daglige liv, han skal også komme igjen i herlighet, og Gud skal bli alt i alle. Vi venter på ham og vi lengter etter ham som etter en kjær venn, som et lenge etterlengtet og savnet familiemedlem, som en brud etter brudgommen. Advent er tiden for å gi oss hen til denne lengselen og leve den så intenst som mulig.

Denne første adventssøndagens tekster er dynamiske, fulle av bevegelse, nesten utålmodige. De maner oss til å våkne opp, oppfordrer oss, ja, trekker oss med inn i denne bevegelsen mot Gud. «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!» «Kom, Jakobs ætt, la oss vandre i Herrens lys!» «Tiden er nå inne til å våkne opp av søvnen…» «…la oss legge bort alt mørkets vesen og spenne på oss lysets våpen.» «Så våk da!» «Vær derfor også dere på vakt!»

Ventetiden er ikke en tid for passivitet. Den er ikke dødtid. Ei heller er den bortkastet tid, hvis vi bruker den rett. Da blir den nettopp en tid for liv. Ventetiden, forventningstiden, er gitt oss i gave, slik at vi skal kunne forberede oss til hans komme. Og denne forberedelsen setter oss allerede i kontakt med det vi venter på. Vi vender oss mot ham, vi forsøker å bli nærværende for ham og rydde plass til ham i vårt liv. Vi forsøker å engasjere oss i å skape det riket han kommer for å herske i allerede nå mens vi venter, slik at det er klart til han kommer.

Kan vi våge å smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver? Kan vi la ulikhetene oss i mellom, alt som gjør at den andre er annerledes enn meg, det som potensielt kunne brukes til å skade og bryte ned, bli til noe som kan forberede grunnen for nytt liv, til noe som kan bære frukt til næring, styrke og glede?

«Det skal skje i de siste dager…» leser vi først hos profeten Jesaja. Vi venter på noe vi vet skal komme, en gang i fremtiden, i de siste dager. Men allerede i annen lesning øker spenningen, og vi blir minnet om at vi ikke av den grunn skal utsette forberedelsene: «Natten er nesten omme, dagen er nær!» Vi er allerede i de siste dager. Det er ikke lenge igjen. Og i evangeliet sier Kristus: «Vær derfor også dere på vakt! For Menneskesønnen kan komme i det øyeblikk dere minst venter det!»

La oss leve i lyset. La oss være våkne og på vakt, klare til å løpe ham i møte når han kommer. Ikke i frykt eller håpløshet, heller ikke i likegyldighet, men drevet av den dype og levende lengsel som ikke gir oss ro før vårt hjerte hviler i ham, slik den hellige Augustin sier. La oss våge å leve i denne hellige uro, den spenningen som trekker oss mot fullbyrdelsen. Og la oss leve den i tillit, fordi vi vet at vår lengsel etter ham bare er et ekko av hans lengsel etter oss.

Advent er lengselens tid fremfor noen. Mennesket er et lengselens vesen, et lengtende vesen. Advent er en priviligert tid til å leve ut vårt menneskelige potensiale for lengsel til fulle, og til å gjøre alt vi kan for å forberede og fremskynde hans komme som vi lengter etter.

Sr. Ingeborg-Marie OP, Lunden kloster, Oslo

Sr. Ingeborg-Marie OP,
Lunden kloster, Oslo

En tanke om “Vente – forvente – forberede

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *