Hvordan kan katolikker og lutheranere forenes?

3. alminnelige søndag (A), Matt 4, 12-23

Christian unity«Er da Kristus blitt stykket opp?» spør Paulus i sitt første brev til korinterne. «Jeg mener dette at hver enkelt sier: Jeg er for Paulus – og jeg for Apollos – og jeg for Kefas – men jeg for Kristus.» Dette skriver altså apostelen til en nylig grunnlagt menighet i Korint tidlig på 50-tallet. Forholdene i aposteltiden var ikke så idylliske som vi kanskje innbiller oss; de første kristne var mennesker akkurat som vi, og kjente de samme problemer som vi. Splittelse, stridbarhet, misunnelse, partivesen har vært til stede i Kirken helt fra begynnelsen av.

Hvert år i januar feirer kristne verden over «Bønneuken for kristen enhet», for å be om at splittelsens sår må bli leget i Kristi kirke. Det er derfor på sin plass å knytte noen bemerkninger til den økumeniske situasjon i dag.

Økumenikk blir altfor  ofte oppfattet som et arbeid for spesialister. Det er sant at deler av det økumeniske arbeid er for spesialister, nemlig den teologiske dialog, som krever spesielle kunnskaper, ja, helst en særlig karisme. Men det betyr ikke at det økumeniske arbeid som sådan skal skyves over på spesialistene, slik at resten av kirken stille og rolig kan drive med sitt.

I sin viktige encyklika om kristen enhet, Ut unum sint, «At de må være ett», går paven (Johannes Paul II) hardt i rette med en slik holdning. For ham er arbeidet for Kirkens enhet ganske enkelt det samme som å være troende. Han sier: «Å tro på Kristus innebærer å ville enhet; å ville enhet innebærer å ville Kirken; å ville Kirken innebærer å ville det nådens samfunn som er i samsvar med Faderens plan fra evighet av.» Kristi kirkes enhet er en del av dens vesen. Kirken er én, hellig, katolsk og apostolisk. Derav følger at arbeidet for kristen enhet ikke er et «appendiks» til Kirkens øvrige virksomhet, men en integrert del av alt dens liv og virke. (…..)

Det er sant at mye gjenstår før Kristi kirkes enhet kan gjenopprettes. Her gjelder det å være tålmodig. Til syvende og sist dreier det seg om overleveringen av den tro som fiskerne ved Galileasjøen gikk ut i verden for å forkynne. (….)

Vi har lov til å stille spørsmål i kraft av den søskenkjærlighet som forener oss. Det er ikke fortielse og unngåelse av pinlige spørsmål som skaper gode forhold i familiene, men åpenhet og redelighet, båret av kjærlighet.

I en preken tidlig på 1960-tallet, like før 2. Vatikankonsil, sa min medbror, pater Finn Thorn, i en preken: «Det er ikke de som skal omvende seg til oss, eller vi som skal omvende oss til dem, men det er vi alle som skal omvende oss til Jesus Kristus.» I sin siste encyklika sier i grunnen pave Johannes Paul akkurat det samme. «Den som tror, vil enhet,» sier han. Den som tror, må stadig mer omvende seg til Kristus, bli stadig mer ett med ham. Jo sterkere vi tror, jo mer vil vi enhet. Tro, omvendelse og bønn hører sammen. «Den som vil enhet, ber for enhet;» sier derfor paven. Bønn for enhet kaller han den økumeniske bevegelses sjel, og samtalene mellom kristne kaller han «omvendelses-dialog».

Siden enheten ennå ikke finnes, kan vi bare finne den der hvor den er, nemlig ved å vende om til den ene Kristus. Kristus er nemlig ikke stykket opp: han er den ene og samme som sa ved Galileasjøen: «Vend om, for himlenes rike er nær.» Og til menneskefiskerne, apostlene, sa han: «Kom, følg meg!»

Per Bjørn Halvorsen OP, St. Dominikus kloster, Oslo (1939 - 2007)

Per Bjørn Halvorsen OP,
St. Dominikus kloster, Oslo (1939 – 2007)

Denne teksten er hentet fra samlingen «Kjenn din verdighet – en dominikaners prekener», Forlaget Press 2005

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *