Kyndelsmesse

 Herrens fremstilling i Templet

presentation-of-the-lord-fra-angelicoBrødre og søstre,

den festen vi feirer i dag, er rik både på innhold og historie, noe som antagelig er grunnen til at den har hatt mange ulike navn opp gjennom tidene. Hos oss har den blitt kalt både «Jomfru Marias renselsesfest”, «Maria lysmesse» og ”Kyndelsmesse”, før den etter liturgireformen som kom i kjølvannet av Det Annet Vatikankonsil fikk tilbake sitt ur-opprinnelige navn, som er; Festen for Herrens fremstilling i Templet.

Kjært barn har mange navn, men alle navnene peker tilbake på to forskrifter i den jødiske Lov; nemlig loven om barselkvinners renselse 40 dager etter fødselen, og loven om at de førstefødte skulle fremstilles i Templet når de var omtrent en måned gamle. Og når vi hører dagens tekst fortelle om hva Maria og Josef bar frem som offer i Templet, var dette nøyaktig det offeret som loven foreskrev for fattigfolk ved en barselkvinnes renselse;   Et par turtelduer, eller to dueunger.

Når det gjelder loven for de førstefødte, står det i 1. Mosebok: Alt som kommer først fra mors liv i Israel, enten det er folk eller fe, hører meg til.

Og går vi videre til 4. Mosebok, finner vi en ytterligere presisering av dette, ut fra hva Herren sier til presten Aron:

Alt som kommer først fra mors liv, skal tilhøre deg! (18,15) Noe som betyr at det pålagte offeret, den førstefødte av både dyr og mennesker, skulle tilfalle presteskapet, eller med andre ord; Templet. Men, så legges det til, at de førstefødte menneskebarna kunne løskjøpes for en pris på fem sjekel sølv.

I dag slår Lukas disse to begivenhetene sammen; muligens for å understreke at Jesu foreldre var lovlydige og trofaste folk, samtidig som det understreker Jesu tilhørighet til sin Fars hus, Templet, helt fra begynnelsen av.

Men, dagens fest er også en urgammel kristen markering.  Allerede på 300-tallet ble den feiret i Jerusalem. Den kom til etter initiativ fra en diakonisse i Betlehem, som startet tradisjonen med en nattlig prosesjon fra Jesu fødeby og opp til Jerusalem, hvor man så feiret eukaristien. Og siden prosesjonen foregikk om natten, måtte man ha med seg fakler, noe som etter hvert knyttet lyskjertene, eller vokslysene, til selve messefeiringen.

Men fremfor alt knyttes selvsagt lys-tradisjonen til den gamle og gudfryktige Simeons ord, For mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for folkenes åsyn. Et lys som åpenbarer deg for hedningene, en herlighetsglans om ditt folk Israel.

I den ortodokse kirke kaller de denne festen for Hypapanté, som betyr møte, et navn som passer svært godt, siden det  hele først og fremst dreier seg om det møtet som fant sted   i Templet, mellom det lille spedbarnet og den kloke oldingen. For dette møtet er selve bildet på at Den Gamle pakt møter Den Nye, eller at forventningene til den Gamle Pakts løfter møter oppfyllelsen, eller fullbyrdelsen, i Den Nye pakt!

For idét Jesus bringes inn i sin Far Herrens Tempel for aller første gang, fylles det av hans guddommelige nærvær, og får samtidig profeten Malakias’ ord til å gå i oppfyllelse, det profetordet vi hørte i første lesning:

Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se han kommer, paktens engel, som dere stunder etter, sier Herren hærskarenes Gud.

Og senere, når Jesus så vendte tilbake til Templet som voksen for å rense det før han tok til med sin offentlige gjerning, oppfylte han igjen et av Malakias’ profetord, som lyder:

For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv, så de kan bære frem for Herren sine offergaver på rett vis.

Ja, da Jesus kom tilbake til Templet for å rense det og klargjøre det for en fullkommen gudsdyrkelse, måtte han bruke sterk lut at hele Tempelbygget ble sprengt i stykker, og for all tid skulle forbli jevnet med jorden! Men ut av ruinene steg det et nytt Tempel; nemlig Jesu Kristi legemes Tempel. Det Templet Jesus hadde lovet å bygge opp igjen på tre dager! Og Herren oppfylte sitt løfte.

Vi må huske at det Gamle Testamentet er mye mer enn bare et forord til Det Nye! Fremfor alt inneholder det historien om Guds trofasthet mot sitt folk, – og at han forble trofast, uansett hvor ofte Israel falt for synden. Men når Gud innfrir det løftet han hadde gitt ved profetene, skulle utfordringen bli at oppfyllelsen skjedde på en helt annen måte enn noen på forhånd hadde forestilt seg. Så for oss, som lever videre med løftene i Den nye Pakt, er det fortsatt Guds løfter som er fundamentet i vår tro, fordi de utgjør det fundamentet Kirken er grunnlagt på.

Ved inkarnasjonens mysterium gjorde Gud seg til ett med menneskene for å kunne føre dem tilbake til seg. Og det var akkurat dette de fikk skimte som i et lite glimt denne dagen i Templet, de to gudfryktige oldingene; Simeon og Hanna. I et guddommelig lite glimt fikk de skue inn i selve evigheten, fordi Ånden hadde valgt dem ut og ført dem til Templet akkurat samtidig med at Jesus ble bragt til sin Fars hus for første gang.

Derfor brøt den vise gamle Simeon, inspirert av den Hellige Ånd, ut i den lovsangen vi fremdeles synger ved dagens slutt:

Herre, nå kan du la din tjener fare i fred, etter ditt ord. For mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folkenes åsyn. Et lys til åpenbaring for hedningene, en herlighet for ditt folk, Israel!

+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.

Jon Atle Wetaas OP, St. Dominikus kloster, Oslo

Jon Atle Wetaas OP,
St. Dominikus kloster, Oslo

 

En tanke om “Kyndelsmesse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *