Forklarelsen på berget

2. søndag i faste, år A (Matt 17, 1-9)

Transfiguration, iconVår Mor, Kirken, har denne søndagen – 2. søndag i fasten – for vane å gi oss, sine barn, beretningen om Jesu forklarelse, dette som en nøkkel til fastens vandring mot Jerusalem og en tolkning av påskens store mysterium.

Lik Moses på Sinaifjellet står Jesus hevet over landskapet de befinner seg i – Galilea et sted – og hans ytre blir forvandlet (forklaret) for disiplenes øyne, mens Moses og Elias kommer og samtaler med ham.  Så senker en sky seg ned over dem.  Dette er Guds egen sky, hans Shekina, hvor hans Herlighet bor, Guds nærvær negativt forstått: som kontrast, som annerledes, som mørke midt i alt lyset ovenfra, som mystisk nærvær.  Jesus blir også annerledes for et øyeblikk: disiplene ser ham forklaret i Gud og av Gud – denne tolkningen er de ikke i tvil om.  Jesus i Gud (Faderen) – Gud (Faderen) i Jesus.  De blir slått til jorden, overveldet av synet de fikk se.  Lyset og mørket hadde blendet dem fullstendig.

Vi skal merke oss at disiplene det her er tale om bare er tre i tallet, en indre kjerne blant apostler og disipler: Peter, Jakob og Johannes.  Disse blir av og til gjenstand for spesiell oppmerksomhet fra Jesu side.  Han underviser dem separat.  Og hva underviser han dem i? I Rikets hemmeligheter, for å tale med Matteus, meningen med det som til enhver tid utspiller seg rundt galileeren.  Og Gudsrikets største hemmelighet er at Jesus selv oppfyller forventningene om et slikt rike – han er Gudsriket i sin egen person.  Det er dette de tre får se på fjellet.

Hele episoden står i skarp kontrast til det verset som går umiddelbart forut for dette, Matt 16, 28 – verset som fikk så store konsekvenser for Albert Schweitzers tolkning av Jesu person. For der får vi vite at mange av Jesu tilhørere ikke skulle smake døden før de hadde fått se Menneskesønnen komme med kongsmakt, et utsagn som er blitt tolket i retning av tidens populære forestillinger om en endetid på jorden, uansett hvordan ordene falt i sin opprinnelige form.

Når Jesus underviser den indre krets om Rikets mysterier, er det for å rette opp slike feilaktige forestillinger – fordi Jesus er i sin egen person endetiden selv.  I ham bor Guds Herlighet.  Hva mer er: De tre kan nå trygt smake døden, for de har sett Menneskesønnen komme med kongsmakt, noe som både Loven og Profetene kunne bevitne, symbolisert ved Moss og Elias.  Menneskesønnen er kommet, det er dette de tre er blitt vitner til.  Og her er mer.  En røst fra skyen forkynner at ”Dette er min Sønn, min elskede – hør ham!”.  Med andre ord er vår tolkning sanksjonert fra aller høyeste hold.

Slik var dagens lekse til de tre innvidde  – Jesu sanne identitet, uansett hva de måtte ha ment om dette på forhånd.  Nå er de opplyste, fordi de er tatt inn i det mørke der Gud selv bor, et mørke som blir til lys for dem straks de skal ut i verden igjen.

Slik er også dagens lekse til oss.  Vi blir med Jesus og de indre tre opp på et høyt fjell i Galilea et sted og får se ham som den han er: Guds Sønn.  Han som skal komme – Menneskesønnen – er altså kommet.  Vi venter ikke en annen.  Dette er Gudsrikets største hemmelighet.  Og nå er de tre virkelig opplyste.  Men de skal ikke fortelle dette til noen før Sønnen er stått opp fra de døde – da kan vi alle bli innvidde og opplyste.

Aage Hauken OP, Voss

Aage Hauken OP,
Voss

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *