«… og som han alltid hadde vist dem som var hans her i verden hvor han hadde dem kjær, ga han dem det ytterste bevis på sin kjærlighet»

Skjærtorsdag

Christ Washing Peter's Feet Ford Madox Brown

I første omgang var beviset bare leselig for disiplene. Jesus vasket føttene deres. I neste omgang var beviset pasjonen, som skulle følge etter dette aftensmåltidet. Beviset som er gitt oss alle.

Jesus Kristus aksepterer at han skal dø. For å gjøre det mulig for oss å føre verket hans videre, etterlater han oss et minne.

Jesus Kristus tar den jødiske minnehandlingen, som utgjorde deres påskefeiring, og ga den en ny mening.

Jødene feiret utgangen av Egypt. 2. Moseboks fortelling om massakrering av Egypternes barn, er naturligvis uttrykk for en primitiv gudsforestilling og vi behøver ikke la den skape skår i gleden på Skjærtorsdag.Men poenget: Gud setter fri, gjelder den dag idag. «En evig lov skal det være for dere å feire (frigjøringen) i slekt etter slekt.»

Den jødiske påske var – og er – en så effektiv minnefeiring at, som det står skrevet i en rabbinsk kommentar: «Enhver som spiser påskelammet, skal betrakte seg selv som personlig satt fri fra Egypt.»

Ved sin siste nattverd tar Jesus Kristus denne feiringen og gir den ny mening. Måltidet skal nå minne om den NYE frigjøringen fra synd, straff, død, meningsløshet og avskårethet fra Gud. Frigjøring og frelse som han selv skal utvirke ved at han på våre vegne, elsket sin far inntil enden.

Siden Jesus Kristus var uten skyld, fortjente han ikke døden. Siden han var sant menneske, kunne han representere oss. Hans hengivenhet til Faderen kan gjelde som vår. Hans soning blir til overskudd som tilflyter oss.

Men det er en forutsetning at han må dra bort. Forlate disiplene. Og som hjelp i sitt fravær gir han oss sitt nye påskemåltid til minne:

«Dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakt i mitt blod, som skal utgydes for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg.»

Og likesom det jødiske måltidet, er vårt minne ikke bare en slags souvenir som vi kan se oss blind på. Eller noe slags jubileum. Herrens nattverd gjør noe med den som tar del i den. Vi skal betrakte oss som personlig satt fri.

Jesus Kristus kommer til oss og gir oss frukten av sitt frelsesverk. Jesus Kristus kommer til oss som aktiv forsoner eller helliggjører og gir oss kraft til å leve Evangeliet om forsoning i vår egen hverdag.

Å leve Evangeliet i hverdagen kan være svært så hverdagslig. Eller besværlig.

Jesus Kristus viser oss hva det vil si, ved det tegnet vi hørte om: Jesus Kristus viste disiplene «det ytterste tegn på sin kjærlighet».

Kjærligheten går ut på å tjene. Å vaske gjestens føtter ved gjestebud, var ikke vertens rolle. Det var slavens, eller den ringeste tjenerens oppgave. Disiplene protesterer da også. Men Jesus vasker disiplenes føtter, og så sier han, at heretter skal de gjøre som ham. Det er et eksempel han har gitt oss.

«Hva jeg har gjort for dere, skal dere også selv gjøre.»

Jesus Kristus hadde ikke flere dager å leve på jorden. Men da han forlot verden, etterlot han oss to tegn som minne.

Det første: minnemåltidet, hvor Han selv er påskelammet, som vi feirer til minne om hans frelsende lidelse og Hans ærerike oppstandelse.

Og det andre: Den praktiske, hverdagslige nestekjærligheten, som inspirert av Den hellige Ånd, blir tegn på Guds nærvær i verden:

«Ubi caritas et amor, Deus ibi est.»

 

 

 

Arne Dominique Fjeld OP

St. Dominikus kloster, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *