Helgen og kirkelærer

Festen for Katarina av Siena

Katarina ber med JesusKatarinas liv og lære illustrer på en usedvanlig god måte dagens evangelium. Hun var som et barn, en ulærd kvinne, som av Gud fikk visdom og forstand til å forstå det Kristus ønsket å åpenbare for henne. Fremfor alt oppnådde hun en dyp innsikt i inkarnasjonens mysterium. Hun pleidde å beskrive Kristus som menneskets bro til Gud. For Katarina bestod livet her på jorden i å ta seg fram over denne broen ved å la seg forene med Kristus, ved nådens hjelp å ta på seg sin del av Kristi åk og etterligne ham i ydmykhet.

Katarina ble født inn i familien Benincasa den 25. mars 1347 i Siena som familiens 24. barn.

Det var tøffe tider, skjønt den barnerike familien Benincasa synes å være blant dem som klarte seg relativt bra. Hundreårskrigen hadde begynt 10 år før og i 1348 herjet Svartedauen over Europa og reduserte befolkningen til 2/3.

Muslimene rykket fram fra Øst og det var stadige kriger mellom bystatene i Italia. Også Kirken var preget av den motløshet som følger av nasjonale kriser, menneskelig nød og moralskt forfall. Paven hadde residens i Avignon, det var for risikabelt å bo i Roma, og Katarina refset ham for mangel på mannsmot.

Det er vanskelig å bedømme hvilken reell innflytelse Katarina har hatt når det gjelder de kirkepolitiske stridighetene, men vi vet at hun blandet seg i alt hun fant klanderverdig, for det er bevart ca 400 brev stilet til både høy og lav. Hverken fyrster eller paver fikk leve uvitende om hva Katarina mente om deres oppførsel, både holdninger og handlinger ble påtalt i krasse vendinger.

Hennes hovedverk er imidlertid Dialogen, og den vant stor utbredelse i Europa.

Hennes første biograf var fr. Raymond av Capoua OP, som var hennes skriftefar og som senere ble dominikanerordenens generalmagister og foretok en rekke reformer i ordenen inspirert av Katarina.

Raymond forteller at også Katarina tilhørte Prekebrødrenes orden som medlem av den grenen vi idag kaller legdominikanerne. I Siena var de et løst organisert søsterfellesskap hvor søstrene bodde hver for seg i sine egne hjem og fulgte en felles regel fra 1285. De drev en slags «hjemmetjeneste» hvor de besøkte fattige med det de trengte av mat, vin og klær, og de pleiet de syke.  Med sine hvite og svarte dominikanerdrakter, var de et kjent innslag i bybildet og ble kalt «Mantellate» pga den svarte kappen («mantellata»).

Katarina hadde allerede som 12-åring avlagt såkalte private løfter etter de evangeliske rådene – dvs i nærvær av et vitne (en dominikanerbroder) lovet Gud å leve i lydighet, fattigdom og kyskhet. Da hun noen år senere ble opptatt i legdominikanerinnens fraternitet var det ikke i første omgang for å delta i det aktive livet ute, men for å leve som en slags kontemplativ eremitt i sitt barndomshjem. I nesten kontinuerlig bot og bønn oppholdt hun seg i sitt rom i tre år. Da fikk hun et nytt kall. Heretter skulle hun vie sitt liv til menneskene og omgjøre den ytre cellen i hjemmet til en indre celle, slik at hun alltid kunne forbli forenet med Gud i bønn. Dermed gikk hun inn i den siste meget aktive fasen i sitt liv, som varte til hun døde i 1380. Som medlem av en forkynnerorden var hun kalt til å forkynne Guds ord. Det ble mange og strabasiøse reiser til fots og det kan synes som hun aldri har hatt et øyeblikk for seg selv. Hun hadde for vane å diktere flere brev samtidig og var alltid midtpunktet i en trofast tilhengerkrets, en gruppe som kalte seg la bella brigata, som hun delte sine innsikter med.

Da hun i 1970 ble erklært kirkelærer, omtalte Paul VI henne som «en mystiker av Ordets inkarnasjon». For Katarina var Kristus den fullkomne inkarnasjonen av Guds kjærlighet. Guds kjærlighet er selve drivkraften i all helliggjørelse. For henne var bønn ikke en oppramsing av ord, men sjelens uavlatelige higen etter Sannheten – etter Gud. Søker man Sannheten kommer man ikke utenom selverkjennelsen. Hun skriver at man må gå inn i «selverkjennelsens celle». I dette indre rom vil man da også få erkjennelse om hvem Gud er. For jo mer man forstår av seg selv, dvs hvor meget mennesket er intet i seg selv, desto mer forstår man av Gud, hvor uendelig stor og allmektig han er som Skaper og kilde til alt liv. Først da vil man ane sammenhengen mellom Gud og menneskeverdet.

Denne kristosentriske innsikt om sammenhengen mellom Gud og menneskets absolutte verdi preget alt Katarina lærte. Det er Guds kjærlighet som er kilden til alt liv og den inkarneres i hvert menneske. Denne guddommelige kjærlighet krenkes når menneskeverdet krenkes, slik Katarina så det stadig skje overalt i sin tid, og slik vi fremdeles kan bevitne det ute i verden og her hjemme. Katarinas lære er fremdeles relevant: Uten Gud er mennesket intet i seg selv – kun en  celleklump, et biologisk avfallsprodukt, som går i oppløsning og vender tilbake til støv.

I Dialogen sier Gud til Katarina:

«Åpne din forstands øyne og se inn i meg. Da vil du se min skapnings verdighet og skjønnhet – og derigjennom mitt bilde og lignelse …»

Jeanne Wreden, legdominikaner-fraterniteten i Oslo

Jeanne Wreden,
legdominikaner-fraterniteten i Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *