Brant det ikke i hjertene våre?

Kilde: Wikimedia Commons

Kilde: Wikimedia Commons

3. søndag i påsketiden, år A

Mange sliter med troen på Gud. Tvilen ligger alltid og lurer i bakgrunnen. Hvordan kan vi tro på en Gud vi ikke ser? Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja [45:15] ‒ kanskje med et snev av uro. Har vi selv skapt bildet av en gud for å finne trøst når livet gir oss for mye angst og lidelse? Er troens innhold bare en illusjon, en falsk forhåpning?

Troen har til alle tider utfordret menneskene. Mange har forsøkt å finne rasjonelle argumenter for Guds eksistens. Middelalderens filosofer gjorde det. Kjente eksempler er Anselm av Canterburys gudsbevis og Thomas Aquinas’ fem veier til gudserkjennelse.

Senere tenkere gjorde nye forsøk. Her er tre eksempler fra Norge. Forfatteren og billedkunstneren Ørnulf Ranheimsæter skrev boken Om tro og vantro da han på 1950-tallet konverterte til Den katolske kirke, antakelig for selv å klargjøre sin posisjon; og i løpet av det siste året kom to nye bøker om tro og tvil, den ene av Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik ‒ Eksisterer Gud? ‒ og den andre av Espen Ottosen ‒ Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?

Mange finner liten trøst i den abstrakte og fjerne «filosofenes gud»; de søker en nær, kjærlig og virksom Gud. Det ønsket er blitt oppfylt, for det skjedde noe radikalt da Guds sønn ble en av oss. Da Jesus ble unnfanget, levde, døde og gjenoppstod, fikk vi en enestående mulighet til å bli kjent med og elske den skjulte Gud: Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg [Joh 12:45]. Det er dette som er det unike ved vår kristne tro, troen på en inkarnert Gud: Ved å kjenne og bli begeistret for det menneskelige i evangelienes Jesus ‒ som faktisk også inspirerer folk utenfor de troendes krets ‒ lærer vi at Gud ikke gjemmer seg i sin fjerne himmel.

Men møtet med Jesus kan også være vanskelig; mange gjør ham altfor menneskelig og ser på ham med moderne øyne, som en opprører, en motstander av det bestående. Flere av Jesu disipler og andre i kretsen rundt ham hadde også problemer med å forstå Jesus på riktig måte. De hadde hørt hans undervisning, sett hans mange undergjerninger og helt til slutt opplevd oppstandelsens store begivenhet. Fremdeles var de likevel usikre og hadde en nagende tvil. Thomas måtte stikke hånden i Kristi side for å tro [Joh 20:24‑29].

Kirkens evangelium i messen på 3. søndag etter påske presenterer oss for to andre tvilere [Luk 24:13‑35]. På veien til Emmaus gikk de og samtalte om det som hadde skjedd i påsken i Jerusalem. De visste ikke riktig hva de skulle tro.

Vi kan imidlertid lære noe av deres tvil, for ser vi nærmere på teksten, ser vi at de hadde noen tanker som var en barriere for troen: De hadde håpet at han var den som skulle befri Israel. Det var mange som så det på den måten. Jødene ventet på Messias, men ofte trodde de at han skulle være en politisk frigjører, en som arvet kong Davids makt. Imidlertid viste Kristus seg å være helt annerledes. Han befridde ikke Israels folk fra romersk herredømme, og ikke nok med det, for yppersteprestene og rådet ‒ de øverste i det jødiske samfunnet! ‒ lot ham dømme til døden og korsfeste. Hvordan kunne Jesus da være den lovede Messias? Han svarte ikke til mange jøders forventninger.

Slik er det nemlig ofte med tvilen. Bak den kan det ligge mange forutinntatte ideer og forestillinger som blokkerer for troen. Hvis ikke Gud er slik vi hadde håpet at han skulle være, har vi tvilens briller på nesen og ser ham ikke sånn som han egentlig er.

Våre to emmausvandrere var heldige, for de møtte den oppstandne Jesus. Til å begynne med gjenkjente de ham riktignok ikke ‒ de bar jo tvilens briller. Men Jesus tok brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen. Hva var det de kjente igjen? Det var neppe bare hans utseende; de erkjente også hvilken Messias Jesus faktisk var: Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?

Dette er en ting vi kan lære av dagens tekst: Vi kan forsøke å legge alle ideer, forutinntatte forestillinger og feilaktige forventinger til side og lese Skriftene med åpent sinn; vi kan lese dem som om det var Jesus som forklarte dem for oss. Da ser vi antakelig at Det gamle testamentets historier og profetiske budskap peker fremover mot Jesus Kristus, Gud sønn, den egentlige Messias, som oppfyller det som ble lovet og forutsagt i den gamle pakt, et budskap om frelse på et annet plan enn det politiske.

Slik kan påskebudskapet om oppstandelsen vende tvil til tro, for som Paulus skriver, Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom [1 Kor 15:14]. Da kan det også brenne i våre hjerter.

Helge Erik Solberg, legdominikanerfraterniteten St. Dominikus, Oslo

Helge Erik Solberg,
legdominikanerfraterniteten St. Dominikus, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *