Jeg kommer til dere

6. søndag i påsketiden, år A

800px-White_Doves_at_the_Blue_Mosque_(5778806606)Vi går mot Kristi himmelfart, og søndagens evangelium understreker på en særlig måte hvordan Kristi himmelfart og påske i virkeligheten er to uadskillelige aspekter ved ett og samme mysterium: Jesu vei til Faderen, hans «overgang», hans påske. Teksten er hentet fra Jesu lange avskjedstale til apostlene i Johannesevangeliet, og er således kronologisk plassert før hans lidelse, død og oppstandelse. I dag leser vi den imidlertid i den tid vi nå befinner oss, i oppstandelsens lys, og da også med henblikk på den fest vi skal feire kommende uke, av Lukas i Apostlenes gjerninger plassert 40 dager etter feiringen av oppstandelsen.

Det det dreier seg om, er fullbyrdelsen av det verk Jesus kom for å gjøre. Avslutningen, så å si, på den bevegelse Paulus beskriver i Filipperbrevets kapittel 2: Han som var i Guds skikkelse og Gud lik, ble menneske, fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham og gitt ham navnet over alle navn. I Johannesevangeliets prolog hører vi om Ordet som var i begynnelsen, som var hos Gud og var Gud, og så ble menneske av kjøtt og blod. Deretter følger beretninger fra det inkarnerte Ords virke på jorden, før evangelisten innleder fortellingen om Ordets, om Sønnens, forherligelse, ved korset, med disse ord: «Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. […] Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud» (Joh. 13,1.3). Han vender altså tilbake til utgangspunktet. Imidlertid, slik som den oppstandnes legeme er det samme, og likevel nytt – han er blitt levende igjen, men lever nå et nytt liv – slik innleder hans tilbakevending til Faderen en ny fase.

Denne påskebevegelsen er også en overgang for Jesu disipler. De går fra å forholde seg til ham som menneske i tid og rom, til å være forbundet med ham på en ny og mer intim måte. De går inn i en relasjon som transcenderer tid og rom. Slike overganger kan være vanskelige. «Hold ikke fast i meg,» sier Jesus til Maria Magdalena når han møter henne i hagen påskemorgen, «for jeg er ennå ikke dratt opp til min Far» (Joh. 20,17). I blant kan det være nødvendig å slippe taket i en person, et mønster, en måte å fungere på, ikke fordi disse tingene ikke har vært gode, viktige, fruktbare, men fordi noe bedre, dypere, enda mer fruktbart venter på oss. Jesus sier ikke at han skal forlate sine venner helt og holdent. Tvert i mot: «Jeg lar dere ikke farløse tilbake. Jeg kommer til dere igjen.» Kristus går til Faderen, og han trekker oss med seg, hjem til Faderen, inn i selve hjertet av Treenigheten. «På den dag skal dere forstå at jeg er i min Far, og at dere er i meg, og jeg i dere.» Dette skjer ved Talsmannen, Sannhetens Ånd, som Faderen sender oss, som bor blant oss og lever i oss. Slik som de tre personene i Treenigheten er fullkomment ett, i hverandre, slik skal også vi være ett. Vi skal være i Gud, og Gud i oss.

Mester Eckhart, en av de dominikanske Rhinlandsmystikerne fra 1300-tallet, skriver: «Når Faderen føder Sønnen i meg, er jeg den samme Sønn og ikke en annen. Riktignok er vi forskjellige som mennesker, men der er jeg den samme Sønn og ikke en annen» (preken nr. 4). Vårt forhold til Faderen skal bli som Jesu forhold til ham. Og det er Ånden, Ånden som vi mottar i dåpen og konfirmasjonen, som roper i oss «Abba, Far!» (jfr. Rom. 8,15), som gjør oss til Guds barn. «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn» (Rom. 8,14).

Dette er en relasjon basert på, bestående av og levd i kjærlighet. «Og den som holder av meg, ham skal min Far ha kjær. Og også jeg vil ha ham kjær og gi meg til kjenne for ham.» «Den som kjenner mine bud og holder dem, han er den som har meg kjær.» Hva er så Jesu bud? Nok en gang gir evangelisten Johannes oss svaret: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. […] Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» (Joh. 15,12.17). Dette minner oss om at selv om det her dreier seg om et indre forhold, en åndelig relasjon, noe som lever i dypet av vår sjel, er og forblir kristendommen Inkarnasjonens religion, og vår spiritualitet, vårt åndelige liv, må leves ut konkret, jeg hadde nær sagt fysisk, i møte med våre brødre og søstre. Den Ånd, den Gud som lever i oss, lever også i dem. Kristus som er i oss og former oss til sitt bilde, gjør oss til seg selv, er også i dem. I dem møter vi ham, tjener vi ham, elsker vi ham.

Som en moderne mystiker har uttrykt det: «For after Christ has been born in our hearts, He reaches out to Himself in the heart of our brother by the love of His own Spirit. Binding Himself, as He is in us, with Himself, as He is in our brother, He restores us, in that same Holy Spirit, to the embrace of the heavenly Father.» (Thomas Merton: Meditations on Liturgy (Oxford: Mowbray, 1976), s. 58).

Sr. Ingeborg-Marie OP, Lunden kloster, Oslo

Sr. Ingeborg-Marie OP,
Lunden kloster, Oslo