Pinse – skapelsens morgen på en ny måte

Pinsedag, år A

Manuskript fra 1200-tallet fra St. Albans Abbey ved London

Manuskript fra 1200-tallet fra St. Albans Abbey ved London

På denne tid fantes der i Jerusalem mange innflyttede jøder, fromme mennesker, som kom fra folkeslag under alle himmelstrøk .… Men da hver enkelt hørte dem (apostlene) tale i sitt eget sprog, skjønte de hverken ut eller inn, og spurte, helt rystet og forvirret: ”Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan det da gå til at hver enkelt av oss som hører dem, hører sitt eget morsmål? Om vi er partere, medere, elamitter, om vi er fra Mesopotamia, Judea eller Kappadokia, Pontos eller Asia, Frygia eller Pamfylia, Egypt eller Libya Kyrenaika, om vi er innflyttere fra Roma – jøder eller proselytter – eller vi er kretere eller arabere, så hører vi dem forkynne Guds storverk på vårt eget sprog! (Ap 2, 5-11)

Kirkens fødsel er det vi her er vitne til – et historisk mirakel, slik teksten uttrykker det.

For dette at folkeslagene kan samles om programmet ”Gud”, er i seg selv Guds verk.

Dengang Gud splittet menneskeheten ved å gi dem forskjellige sprog, var det for å stanse den på grunn av overmot. Historien om tårnet i Babel er historien om straff og dom.

Nå er tiden kommet til en helt motsatt historie – historien om tilgivelse og kjærlighet. Og da er tiden kommet for å samle det som er spredt, for å gi menneskeheten tilbake ett felles sprog.

Slik ser bakgrunnen ut for den historien vi nettopp har hørt. Men historien selv handler om Guds Hellige Ånd, Han som skaper – og nyskaper det skapte. Pinse er en skapelsens morgen på en ny måte.

Paulus uttrykte dette slik:

Brødre, vi vet at hele skapningen uten unntagelse fremdeles stønner i fødselsveer. (Rom 8,22)

Den nye skaperakten fra Guds side er å sette Kirken inn i verden, Kirken slik vi kjenner den i dag, slik den kommer til oss fra apostlene, fra martyrene og kirkefedrene.

Kirken som ny skapning – som skaperakt – som Den Hellige Ånds gjerning.

Dette er pinsens mysterium: en ny form for fellesskap for å forene en splittet menneskehet, for å gjøre alle mennesker likeverdige, for å fornye en menneskehet hvor egoismen råder.

Pinsedag er Kirkens dag – og Kirkens liv er en kontinuerlig pinsefest. For Kirken er den eneste plattform i historien hvor målet er å forsone menneskene med hverandre og med Gud. Hver for seg er ikke en av disse komponentene nok. Å forsone mennesker med hverandre uten religion blir ren filantropi. Å forsone mennesker med Gud uten fellesskapsansvar er religiøst uholdbart.

Om der enn er mange lemmer, utgjør de sammen bare ett eneste legeme. Og slik er det også med Kristus. For vi ble alle døpt i én Ånd, til å være ett legeme, enten vi så er jøder eller hellenere, slaver eller fribårne, som det også er den ene og samme Ånd vi har fått å drikke av. (1 Kor 12, 12-13)

Altså står vi idag ved feiringen av historiens største under – Kirken.

For dette er Kirkens kjennetegn – at den er universell, universalistisk i sine holdninger, katolsk i enhver betydning av ordet. For pinsedag er katolisitetens fest: dette at vi kjenner Gud som en altomfattende størrelse. Han er Den som samler alt og alle – fordi Han er Skaper og Forløser, Den som nyskaper sitt skaperverk ved sin Ånd.

Kirken er altså et Guds ”sted” i verden – Hans måte å forholde seg til oss mennesker på. Men Han gjør ikke dette til en privat luksus. Han henvender seg derimot til oss som menneskehet.

Pinsedag er dagen da vi alle får del i Kristus – den nye Adam.

Og dette var det Gud ville fra skapelsens morgen: å fullføre skaperverket.

Pinsen viser oss Hans måte å gjøre dette på.

Prekenen er hentet fra boken ”Om det katolske – tanker på terskelen til det tredje årtusen” av Aage Hauken OP (St Olav forlag 1999) (side234 – 236)

Aage Hauken OP, Voss

Aage Hauken OP,
Voss

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *