I Dominikus’ fotspor IV – Carcassonne

Katarer, korstog og en ordensgrunnleggelse

St. Nazarius domkrike i Carcassonne

St. Nazarius domkrike i Carcassonne

I april 1207 vendte Diégo tilbake for en stor to uker lang debatt med katarene i Montréal ved Carcassonne. Dominikus bidro med en av de viktigste skriftlige erklæringene. Det katolske partiet sies å ha vist seg som de sterkeste og skal ha omvendt femti personer. Det var Dominikus’ innlegg som hadde gjort størst inntrykk, og kjetterne var ute av stand til å gjendrive hans argumenter. De kom da på den tanken at de skulle prøve dem i ild, så de tok arket med Dominikus’ argumenter og kastet det i peisen. Men arket spratt uskadet ut igjen, og dette gjentok seg enda to ganger. Men til tross for dette miraklet nektet de å gi seg. Jordan av Sachsen sier at dette fant sted i Fanjeaux (Fanum Jovis) og ikke i Montréal. Peisen og en bjelke med tre brennmerker kan fortsatt beundres i landsbykirken i Fanjeaux. Denne historien om det såkalte «ild-underet» har blitt en av de mest kjente historier om Dominikus, og den fortelles også slik:

Ild-underet

Ild-underet

Ved en av diskusjonene som Dominikus holdt med kjetterne, forela de ham et eget skrift hvor de utførlig hadde fremstilt sin lære. Da skrev broder Dominikus straks sitt eget skrift, der han med stor grundighet forsvarte Den katolske Kirke og dens lære. Da nå de usikre kjetterne skulle avgjøre hvilket skrift som hadde rett, bestemte de at de skulle kaste dem begge på bålet. Slik skulle det bli åpenbart at det som ble skånet av ilden, inneholdt sannheten. De laget et stort bål og kastet begge skriftene på det. Kjetternes skrift brant straks opp, mens broder Dominikus’ skrift ble ikke bare uskadet, men det sprang også ut av ilden. Tre ganger kastet de skriftet på bålet, men hver gang blåste vinden det uskadd tilbake. Da erkjente mange hvem som representerte sannheten og omvendte seg.

Like etter kom tolv cisterciensiske prester og noen munker under abbed Arnaud, som tok ledelsen av kampanjen, som imidlertid ikke hadde noen suksess. Diégo vendte tilbake til Osma, og Raoul døde i juli 1207. Før året var omme hadde de fleste cistercienserne trukket seg tilbake og overlatt til Dominikus og noen få andre å fortsette misjonen. Diégo vendte tilbake og foreslo å bruke en gruppe heltids predikanter. Han deltok også i en større debatt, ikke bare med katarene, men også med dissiderende katolikker ledet av Durand av Osca. Han underkastet seg senere paven og fikk tillatelse til at hans gruppe levde et apostolisk liv. Deretter var de kjent som de «fattige katolikkene». I november 1207 skrev pave Innocent III til den franske kongen og ba ham knuse de halsstarrige kjetterne. Biskop Diégo døde i Spania den 30. desember 1207, og Dominikus overtok ledelsen av prosjektet etter ham.

Festningen i Carcassonne

Festningen i Carcassonne

Året 1208 åpnet en ny epoke i grunnleggerens begivenhetsrike liv. Den 15. januar 1208 ble den pavelige legaten Peter de Castelnau drept av en tjener av den albigensiske grev Raimund av Toulouse. Den rasende pave Innocent III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raimund, og etter å ha erklært katarene som satanister, erklærte han i juli 1209 hellig krig eller kjetterkorstog mot dem. Paven ga oppdraget til sin legat Arnaldus Amalrici og den beryktede hærføreren grev Simon IV av Montfort, de iure jarl av Leicester. Korsfarernes fanatisme gjorde korstoget i sin blodige brutalitet til et av de dystreste kapitler i den vestlige kirkehistorien. Abbed Arnaud av Cîteaux sjokkerte korsfarerne da han insisterte på at de få kjetterne som var innstilt på å omvende seg, skulle få slippe bålet.

Katarene under grev Raimund reagerte med tilsvarende midler som motstanderne. Toulouse ble beleiret i 1211 mens Dominikus var der sammen med Simon de Montfort, og byen falt i 1214. Den fem år lange blodige borgerkrigen var preget av vold og villskap, med en total ødeleggelse av vakre byer i Sør-Frankrike og massakrer på befolkningen som resultat. Kjetterne ble mer eller mindre utryddet gjennom blodig krigføring i årene 1209-29.

DominikusDominikus hadde ikke noen skyld i dette, for han og hans få ledsagere fortsatte sin oppgave med å tale til albigensernes hjerte og sinn der dette var mulig. Selv om det ikke finnes noen indikasjoner på at Dominikus deltok i korstoget selv, var han knyttet til de katolske styrkene og opptrådte fra deres festninger. Dominikus skal ha fulgt Diégos eksempel om å preke taktfullt, og skal ha reist, spist, sovet og bedt så strengt at katarene var villige til å lytte til hans budskap.

Det var trolig den 1. september 1209 at Dominikus første gang kom i kontakt med Simon de Montfort, som ble en nær venn og som ga midler til predikantene og grunnleggelsen i Prouille. Deres vennskap skulle vare helt til korsfarerens død ved Toulouses murer den 25. juni 1218. Vi finner Dominikus ved Montforts side ved beleiringen av Lavaur i 1211 og igjen i 1212 ved erobringen av La Penne d’Ajen. Like før slaget ved Muret, den 12. september 1213, finner vi Dominikus i det konsilet som gikk forut for slaget.

Augustins regelI 1213-14 var Dominikus generalvikar for biskopen av Carcassonne, som var i nord for å preke korstog. Påsken 1214 flyttet han til Fanjeaux, hvor han ble hjulpet av biskop Fulk. Dominikus tilbrakte nesten ti år som leder for det lille antall predikanter i Languedoc, selv om han ikke hadde noen kanonisk status. Hele denne tiden hadde han båret drakten til en augustinerkorherre og fulgt Augustins regel. Hans voksende ry for heroisk hellighet, apostolisk nidkjærhet og stor lærdom gjorde at han ble en etterspurt kandidat til flere bispeseter. Tre kjente forsøk ble gjort på å gjøre ham til biskop. I juli 1212 valgte kapittelet i Béziers ham til biskop, kannikene i Saint-Lizier ønsket at han skulle etterfølge Garcias de l’Orte som biskop av Comminges og til slutt ble det i 1215 gjort et forsøk fra Garcias de l’Orte selv, som var flyttet fra Comminges til Auch, på å gjøre ham til biskop av Navarra. Men hver gang avslo han å bli biskop, for han mente at han var kalt til andre oppgaver. For tanken om en orden av predikanter begynte å ta form, og hans hovedverk, grunnleggelsen av dominikanerne eller Prekenbrødrenes orden (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) skulle oppta de siste syv årene av hans liv.

Tradisjonen fremstiller Dominikus som en mann av usedvanlig integritet i en tid da integritet syntes å kreve brutal intoleranse. Han mente at kjetteri var motbydelig, for den tilslørte åpenbaringens fylde og stengte for essensielle nådemidler. Kjetterne måtte vises sannheten og bli frelst. Likevel synes han aldri å ha gått med på noen ble henrettet for sin tro. Dominikus hatet å se kjettere brent på bålet, og det fortelles at han en gang fikk overbevist dommerne om at en ung mann som sto tiltalt, en dag sikkert kom til å vende tilbake til katolisismen. Mannen ble spart, og han ble selv dominikaner 25 år senere.

Et ukjent antall konvertitter falt fra og ble katarer igjen, noe noen vitnet om for Inkvisisjonen i 1240-årene. Dominikus’ overordnede fant hans metoder alt for langsomme. Men i likhet med Diégo skal han ha funnet militærmakt som en upassende og ineffektiv middel for å kjempe gjennom ortodoksi. Han hadde naturligvis ingen andel i opprettelsen av Inkvisisjonen, som fra 1233 i samarbeid med de sivile myndighetene sørget for at menn og kvinner ble brent, fengslet på livstid eller tvunget til samarbeid. Dominikanerne fikk motvillig ansvar for Inkvisisjonen, som de ledet svært effektivt. I 1243 ba de uten hell pave Innocent IV (1243-54) om å bli fritatt for denne tjenesten. (Les mer om Inkvisisjonen i artikler av Per Bjørn Halvorsen OP og Henning Laugerud.)

Lederen for pavens tropper, grev Simon IV av Montfort, ga i 1214 Dominikus et slott i det nyerobrede Casseneuil. Der slo Dominikus seg ned med seks disipler og la grunnlaget for sin «Prekenbrødrenes orden». Sent i 1214 eller tidlig i 1215 gjorde den nye pavelige legaten Dominikus til leder for prekenmisjonen med hovedsete i Toulouse. Biskop Fulk av Toulouse ønsket å grunnlegge et permanent institutt for predikanter i bispedømmet, så han utnevnte Dominikus til kapellan av Fanjeaux slik at de kunne ha en fast inntektskilde. Den velstående borgeren av Toulouse, Pierre Seilan, som hadde satt seg under Dominikus’ veiledning, stilte til rommelige hus i byen til deres disposisjon, og på denne måten ble ordenens første mannskloster grunnlagt den 25. april 1215. Alexander av Stavensby ved katedralskolen underviste predikantene i teologi. Biskop Fulk sørget for et annet hus til kvinnelige konvertitter og ledsagende brødre. Men de bodde i sitt nye kloster i bare ett år før biskop Fulk etablerte dem i kirken Saint-Romain.

Pavens godkjennelse

Pavens godkjennelse

I juli 1215 ble kommuniteten etablert kanonisk som en religiøs kongregasjon i bispedømmet og biskopen ga sin godkjennelse. Den lille kommuniteten hadde vist behovet for sin misjon og sin effektivitet i Kirkens tjeneste, men foreløpig var ikke grunnleggeren helt tilfreds. Kongregasjonen var begrenset til ett bispedømme, og Dominikus hadde drømt om en verdensomspennende orden som ville bringe apostolatet til verdens yttergrenser.

Få måneder senere fulgte Dominikus biskop Fulk til Det fjerde Laterankonsil i Roma, som ble holdt mellom 11. og 30. november 1215. Dette største konsilet i middelalderen vedtok blant annet et forbud mot å grunnlegge nye religiøse ordener. Pave Innocent III mottok Dominikus med stor vennlighet og ga sin godkjennelse av nonneklosteret i Prouille. Han ga også ordenen sin muntlige godkjennelse, og ba Dominikus vende tilbake til sine brødre og velge hvilken av de allerede godkjente reglene de ville følge, ettersom konsilet hadde forbudt nye regler.

Brødrene møttes i Prouille i august 1216, og Dominikus konsulterte med sine seksten kolleger. Av dem var åtte franskmenn, syv spanjoler (blant dem broren Mannes) og en engelskmann (broder Laurence). Dominikus valgte den korte og fleksible Augustins regel, men han la til detaljerte konstitusjoner for å sikre at ordenen kunne fungere på en smidig måte, blant annet om fullstendig avkall på eiendom. Han overtok mange konstitusjoner fra den cisterciensisk inspirerte premonstratenserordenen.

Pave Innocent III var imidlertid død den 16. juli 1216, og Honorius III (1216-27) ble valgt til ny pave to dager senere. Dette paveskiftet forsinket Dominikus’ andre reise til Roma, og i mellomtiden fullførte han sitt første munkekloster i Toulouse. Biskop Fulk ga dem kirken St. Romanus (Saint-Romain), og der samlet den første kommuniteten med dominikanere seg og begynte et felles liv under løfter. Samme år ble Bertrand de Garrigues valgt til prior i klosteret, mens Dominikus fortsatte som ansvarlig for prekenvirksomheten.

Carcassone kartDominikus kom til Roma igjen i oktober 1216, og pave Honorius godkjente ordenen og dens konstitusjoner offisielt med en bulle den 22. desember 1216. I januar 1217 kom den første av flere buller angående den nye grunnleggelsen. Den inviterte teologer fra Paris til å undervise i Toulouse. En annen bulle godkjente brødrene i Saint-Romain som «predikanter i territoriet Toulouse» og dermed deres offisielle funksjon som ordets forkynnere. En annen bulle ga dem tillatelse til å forlate klosteret uten tillatelse fra prioren.

 

Teksten er hentet fra artikkelen om St. Dominikus på katolsk.no.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dorcy, Kværne/Vogt, Halvorsen, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *