I Dominikus’ fotspor V – Roma

Kirkelig godkjennelse, en åpenbaring i Peterskirken og utsendelsen av brødrene

Santa Sabina i Roma

Santa Sabina i Roma

Dominikus ble kanskje i Roma til slutten av mars og tilbrakte fastetiden med å preke i ulike kirker i Roma samt for paven og pavehoffet. Det var på denne tiden han fikk embetet og tittelen som pavens husteolog, et embete som siden alltid har tilhørt en dominikaner. Han ble også en god venn av kardinal Ugolino, den senere pave Gregor IX (1227-41). Tradisjonen vil også ha det til at Dominikus lærte den hellige Frans av Assisi å kjenne i Roma våren 1217, da Frans fortsatt ventet på godkjennelsen av sin orden, mens dominikanerne alt hadde fått sin godkjennelse. Dominikus skal da ha fått stor respekt for Frans, men vi vet ikke om historien om deres møte er sann. Han møtte i alle fall en ung prest, William av Montferrat, som skulle studere teologi i Paris før han forlot Dominikus for en misjon blant preusserne og andre nordlige ikke-kristne. Det sies også at apostlene Peter og Paulus åpenbarte seg for Dominikus i Peterskirken. Peter rakte ham en stav og Paulus ham en bok med følgende ord: «Gå ut og prek i verden, for du er kalt av Herren».

Den 13. august 1217 møttes Prekenbrødrene under sin leder i Prouille, og han instruerte dem i den metoden de skulle bruke i sine prekener og sin lære. De to søylene som ordenen skulle bygge på, var fattigdom og lærdom. Prekenbrødrene skulle være en presteorden med bare så mange legbrødre som var nødvendige for hvert klosters økonomi. De skulle være et korps av høyt utdannede prester som var mobile og viet til det aktive arbeid med å forkynne og undervise hvor som helst og hvem som helst. Den nye ordenen skulle forsvare Den katolske Kirkes rettigheter mot alle angrep utenfra, og brødrene skulle vinne tilbake det som allerede var tapt. Brødrene skulle være tiggermunker, men deres vekt på fattigdom skulle være mindre total og romantisk enn disiplene av den samtidige Frans av Assisi.

Den nye ordenen hadde en monastisk basis. Dominikus beholdt tidebønnene, men de skulle synges enklere og raskere enn hos de monastiske munkene. Prekenbrødrenes kontemplasjon skulle først og fremst bære frukter i forkynnelsen. Dominikanerne var den første orden som oppga manuelt arbeid. Den var meget asketisk, medlemmene snakket nesten ikke sammen, de fastet og drev botsøvelser. I motsetning til Frans var Dominikus en utmerket organisator, og en pioner når det gjaldt representativt styresett.

Brødrene sendes utSimon de Montfort var blitt anerkjent som den nye greven av Toulouse. I 1216 var hans stilling svak, for katarene vant terreng i området. Det virket som om grev Raimund ville ta sin by tilbake med støtte fra mange av innbyggerne. Dominikus var redd for risikoen ved et høyere læresete, og han avslørte sin heroiske plan om å sende sin lille gruppe av sytten nybegynnere over hele Europa. På festen for Marias opptakelse i himmelen den 15. august brøt Dominikus til alles forbauselse opp fellesskapet av brødre og sendte dem ut i alle retninger. Fire ble sendt til Spania, syv brødre i to grupper ble sendt til Paris, som kunne bli et senter for videregående studier hvis Toulouse var truet. To vendte tilbake til Prouille og to forble i Toulouse.

Av patriotiske grunner ble grev Raimund snart entusiastisk mottatt i byen, til og med av katolikker. Den 1. oktober beleiret Simon de Montfort byen. I desember møtte Dominikus ham der før han dro tilbake til Roma. I mars rapporterte dominikanere fra Spania at Simon de Montfort ikke var i stand til å innta Toulouse og at deres hus der var kontinuerlig truet. Dominikus ba paven om å bekrefte på nytt Prouilles status.

San Sisto Vecchio i Roma

San Sisto Vecchio i Roma

For å muliggjøre spredningen av ordenen utstedte pave Honorius III den 11. februar 1218 en bulle rettet til alle erkebiskoper, biskoper, abbeder og priorer og ba om deres gunst på vegne av Prekenbrødrenes orden. Paven fortalte Dominikus om den gamle kirken St. Sixtus (San Sisto Vecchio) i Roma og den planen han hadde arvet om å etablere et reformert kloster for nonner i nærheten. Gilbertinerne så ut til å ha gitt opp prosjektet og pave Honorius ga St. Sixtus til Dominikus gjennom en bulle datert 3. desember 1218. Mens Dominikus forberedte en grunnleggelse der, ga han forelesninger i teologi og prekte i St. Peterskirken med en slik veltalenhet at han vakte oppsikt i hele byen.

Kort etter å ha tatt St. Sixtus i besittelse påbegynte Dominikus etter invitasjon fra pave Honorius den noe vanskelige oppgaven med å restaurere den monastiske disiplinen blant de ulike kvinnekommunitetene i Roma. På denne tiden levde det mange nonner i Roma uten klausur og nesten uten regler. Noen var spredt i små klostre, mens noen bodde i husene til foreldre eller venner og levde et tilnærmet sekulært liv. Pave Innocent III hadde gjort mange forsøk på å samle alle disse nonnene i et lukket hus, men selv med hans autoritet hadde ikke dette lyktes. Honorius ga Dominikus i oppdrag å gjennomføre denne reformen. Dominikus så alltid betydningen av samarbeidet med kvinner, og gjennomførte nå reformen med suksess. Han valgte ut de få med autentiske kall, ga dem en regel med streng klausur. Han ga nonnene sitt eget kloster San Sisto, som nå var bygd ferdig og klar til å motta dem, og som Innocent III tidligere hadde tilbudt dem. Nesten alle nonnene fra det utarmede Santa Maria in Tempulo sluttet seg til det nye reformerte huset, men kommuniteten var svært liten. På relativt kort tid hadde Dominikus utført sitt oppdrag, til pavens store tilfredshet.

 

Teksten er hentet fra artikkelen om St. Dominikus på katolsk.no.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dorcy, Kværne/Vogt, Halvorsen, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *