I Dominikus’ fotspor VI – Paris og Bologna

Nye sentre blir til

Universitetet i Bologna

Universitetet i Bologna

Dominikus’ egen karriere ved universitetet i Palencia og den praktiske bruk han hadde fått for den i møtene med albigenserne, overbeviste ham om nødvendigheten av at hans disipler skulle få de beste utdanningsmulighetene som var tilgjengelig. Av den grunn foretrakk han grunnleggelser i universitetsbyer. Ved utsendelsen fra Prouille sendte han Matteus av Frankrike og to ledsagere til Paris. Etter gode rapporter fra Paris sikret Dominikus seg tidlig i 1218 et pavelig brev som påla universitetet der å gi en eiendom til brødrene. En grunnleggelse ble foretatt nær universitetet, og brødrene tok den i besittelse i oktober 1217. Matteus av Frankrike ble utnevnt til superior, og Mikael de Fabra fikk ansvaret for studiene med tittelen Lektor. Den 6. august året etter ga Jean de Barastre, dekanus for Saint-Quentin og professor i teologi, kommuniteten hospitset Saint-Jaques, som han hadde bygd for sitt eget bruk.

Tavola di S. Domenico, Bologna, S. Maria della Mascarella

Tavola di S. Domenico, Bologna, S. Maria della Mascarella

Etter denne grunnleggelsen ved universitetet i Paris bestemte Dominikus seg for en ny grunnleggelse ved universitetet i Bologna. Han hadde sendt fire brødre til universitet i Bologna, og Bertrand av Garrigues, som hadde blitt kalt fra Paris, og Johannes av Navarra dro fra Roma med brev fra pave Honorius for å forta den ønskede grunnleggelsen. Da de kom til Bologna, ble kirken Santa Maria della Mascarella stilt til deres disposisjon. Under ledelse av den salige Reginald av Orléans ble en av de mest berømte av de dominikanske klostrene grunnlagt. Universitetsbyene Paris og Bologna skulle bli nøkkelbasene for ordenens utvikling.

Dominikus tilbrakte de neste årene (1218 og 1219) på kontinuerlig reise til Italia, Spania og Paris for å inspisere den nye orden, og grunnla klostre i alle landene. Han utnevnte Reginald av Orléans til sin vikar i Italia. I midten av april hørte han at Saint-Romain var nesten helt forlatt. Sammen med en liten gruppe dro han av gårde til Sør-Frankrike gjennom Katalonia. I august fikk dominikanerne i Paris provisorisk en kirke og en bygning for sitt kloster. Dominikus kalte Bertrand de Garrigues sørover fra Paris, hvor Simon de Montforts sønn hadde opphevet beleiringen en måned etter farens død, og klosteret kunne få en ny start. Fra Prouille ble to brødre sendt for å foreta en grunnleggelse i Lyon. I mellomtiden dro Dominikus til Spania, hvor han etablerte et hus under sin bror Mannes i Madrid og et annet i Segovia. Etter invitasjon fra biskopen av Barcelona ble det også etablert et dominikansk hus der. Dominikus grunnla også et nonnekloster i Madrid tilsvarende det i Prouille.

Dominikus' vandringer

Dominikus’ vandringer

Deretter krysset han Pyreneene og besøkte grunnleggelsen i Toulouse, og derfra dro han til Paris. Det gamle problemet med motstridende livsstiler ble tydelig der, hvor kommuniteten måtte lystre lovene som gjaldt regulerte kanniker og hadde funnet en kilde for pengene og hestene som trengtes når de reiste. Dominikus godkjente ikke dette. Men han lyktes ikke i sin plan om at legbrødre skulle ta seg av verdslige saker slik at prestene kunne konsentrere seg om å preke og å studere. Mens han var i Paris, sørget han for at det ble grunnlagt hus i Limoges, Metz, Reims, Poitiers og Orléans, som i løpet av kort tid ble sentre for dominikansk aktivitet.

Deretter krysset Dominikus Alpene til fots, noe som var hans vanlige praksis. Han kom muligens til Bologna i juli 1219 og møtte mange av brødrene for første gang. Han gjorde byen til sin permanente residens for resten av livet. Der viet han flere måneder på den religiøse formasjonen av den store kommuniteten der med sin egen kirke. Deretter gjorde han som i Prouille og spredte brødrene over hele Italia. Blant de grunnleggelsene som ble foretatt på denne tiden, var i Bergamo, Asti, Verona, Firenze, Brescia og Faenza. Ordenens økende internasjonale preg ble tydelig da tre skandinaviske studenter og en ungarsk lærer avla løftene. Dette gjenoppvekket Dominikus’ lengsel etter å preke for ikke-kristne.

Jordan av Sachsen

Jordan av Sachsen

I mellomtiden hadde anskaffelsen av kirken i Bologna vist seg vanskelig. Det krevde tillatelse fra biskopen og leg-proprietæren. Sistnevntes barnebarn, den salige Diana d’Andalò, var imponert over brødrenes prekener og overtalte ham til å gi kirken til dominikanerne og selge dem den tilgrensende jorden. Hun fortalte Dominikus at hun ønsket å se en kvinneorden som var tilknyttet hans, og hun avla sine løfter til ham uten mer oppstyr. Dominikus ba en kommisjon av brødre om å diskutere grunnleggelsen av en orden for nonner som en hastesak. Men biskopen nektet å godkjenne et sted, noe som forsinket prosjektet. Imidlertid hadde en rik mann gitt brødrene en verdifull eiendom, men dette representerte en inntekt, så Dominikus fikk ødelagt kontrakten. Reginald, som hadde betydelig innflytelse på veksten i Bologna, ble sendt til Paris for å oppmuntre utviklingen der. Hans prekener brakte et nytt medlem til ordenen, den salige Jordan av Sachsen, som skulle bli Dominikus’ etterfølger som generalmagister.

Fra Bologna dro Dominikus til Viterbo, og der gjorde paven ordenen nye tjenester. I desember 1219 utstedte paven en ny bulle som i praksis satte Laterankonsilets forbud mot nye ordener til side. Han karakteriserte i bullen dominikanernes tjeneste som «nødvendig». Nå ble biskoper bedt om å samarbeide med dominikanerne, som ble anerkjent som en tiggerorden avhengig av veldedighet. Dominikus sendte kopier av bullen til Bologna og Paris for å overbevise brødrene der om ordenens viktigste forpliktelse. I mars samme år ga paven gjennom sine representanter kirken Sant’Eustorgio i Milano til ordenen. Samtidig ble det gitt tillatelse til en grunnleggelse i Viterbo.

Da Dominikus kom tilbake til Roma mot slutten av 1219, sendte han brev til alle klostrene og annonserte ordenens første generalkapittel. Det skulle holdes i Bologna i pinsen året etter. Kort før hadde pave Honorius bekreftet Dominikus’ tittel og embete som ordensgeneral (generalmagister), som han inntil da hadde hatt ved stilltiende samtykke.

I pinsen 1220 ble ordenens første generalkapittel holdt i Bologna. Der ble de endelige konstitusjonene trukket opp for organiseringen av Prekenbrødrene som en orden i moderne forstand, der ordenen og ikke husene er enheten og alle medlemmene er underlagt en ordensgeneral. Deretter sjokkerte Dominikus sine medbrødre med å be om å få slippe å lede ordenen, men brødrene nektet å innvilge dette ønsket, og Dominikus forble ordensgeneral så lenge han levde. Dominikus insisterte likevel på at kapitlet som helhet, ikke han personlig, skulle ta de viktigste beslutningene. Motvillig tok han på seg tittelen Magister som leder for ordenen. En ny fleksibilitet tillot overordnede å la brødre få dispensasjon fra bestemmelser som kunne stå i veien for pastoralt arbeid, prekener, konversjoner, lærdom osv.

Dominic preaching ChristEtter generalkapitlet dro Dominikus til Milano, et senter for kjetteri. Der holdt han og ledsagerne en prekenkampanje mot kjetteriet. Det skal ha vært der Dominikus stiftet «Jesu Kristi milits», mer kjent som tredjeordenen, som besto av menn og kvinner som levde i verden for å beskytte Kirkens rettigheter og eiendom. I Milano ble han syk. Da han vendte tilbake til Bologna i 1220, fant han at brødrenes kloster ble bygd i en staselig stil han syntes var uforenelig med fattigdom. Han stanset arbeidet, som imidlertid ble gjenopptatt etter hans død. I virkeligheten hadde takvinkelen blitt økt for å gi brødrene bedre plass i cellene sine. Dominikus var overlykkelig da Diana d’Andalò trådte inn i klosteret Ronzano, deretter trist da han hørte at hun var tatt til fange og var syk og fanget i sin fars hus. Dominikus var i stand til å korrespondere med henne i hemmelighet.

Mot slutten av 1220 kom Dominikus til Roma for sjette og siste gang, der han ba paven om anbefalingsbuller for å hjelpe ordenen å etablere seg i for eksempel Katalonia. I februar 1221 dro han til Santa Maria in Tempulo, hvor de som ønsket å bli nonner var frarådet å la være. Han overtalte i det minste noen av dem til å bli, og San Sisto ble åpnet før slutten av måneden med nonner fra Prouille for å styrke kommuniteten. Ordenen hadde vokst så raskt i Roma at det var nødvendig med flere lokaler, og for brødrene mottok Dominikus fra pave Honorius et hus fra familien Savelli på Aventin-høyden sammen med den gamle basilikaen Santa Sabina, og den er fortsatt hovedkvarter for dominikanerordenen. Han etterlot bare noen få brødre i San Sisto, som han inspiserte regelmessig.

Etter en måned i Roma mottok Dominikus en ny bulle adressert til alle prelater i Kirken. Denne ville gjøre ham i stand til å delta i det store arbeide med å konvertere dem utenfor den kristne verden. I april kom biskop Fulk av Toulouse til byen og ga kirken i Fanjeaux til ordenen. I mai mottok Dominikus enda en bulle som anbefalte dominikanerne til kong Valdemar av Danmark som predikanter og som misjonærer til ikke-kristne i Livland, et prosjekt han trolig hadde tenkt å ha tilsyn med selv. I stedet ble den danske broder Salomo ble sendt, sammen med et personlig brev til erkebiskop Sunesen for å gi ordenen et gunstig fotfeste i Skandinavia.

Ordenens disiplin og styrke førte til at den raskt ble utbredt. Da Dominikus presiderte over det andre generalkapitlet i Bologna i juni 1221, var hovedtemaet ekspansjonen. Ordenens vekst hadde vært sentrert om større hus, slik som Bologna, Paris og Toulouse. Dominikus hadde tatt ansvaret for arbeidet i Italia, men ellers var priorer ansvarlige for «avhengige» territorier. Det samme systemet begynte å fungere i Italia. Allerede var det opprettet seksti klostre organisert i åtte provinser, blant dem Spania, Provençe, Frankrike, Lombardia og Roma. I seks andre land, Ungarn, Tyskland, Polen, Sverige, Marokko og Palestina var det allerede mindre grupper av dominikanerbrødre i arbeid. Noe av det siste Dominikus gjorde, var å sende tretten av sine medbrødre under ledelse av broder Gilbert til England, hvor de grunnla klostre i Canterbury, London og Oxford. Til Norge kom dominikanerne i 1221. I løpet av få århundrer hadde ordenens misjon og hus spredt seg over hele Asia og Nord- og Sør-Amerika.

Etter det andre generalkapitlet dro Dominikus til Venezia, og der besøkte han kardinal Ugolino, som han sto i takknemlighetsgjeld til for mange betydelige vennlige gjerninger. Han etterlot noen få brødre der for å starte en ny kommunitet og dro tilbake til Bologna sammen med den nye prioren, Ventura. Dominikus var trett på grunn av reisen og varmen, men insisterte på å arbeide. Han ba hele natten. Neste dag var han svært syk og ble lagt til sengs. Han avla generalskriftemål og sa at han alltid hadde vært sølibatær, men foretrakk likevel å snakke med unge kvinner fremfor å høre på gamle.

Dominikus' dødsleie

Dominikus’ dødsleie

For å slippe unna varmen ble han fraktet ut på landet til kirken Santa Maria for å få bedre luft. Men han visste at han var døende. Til de tyve brødrene snakket han lenge om temaet fattigdom, og etter eget ønske ble han fraktet tilbake til Bologna for «å begraves under sine brødres føtter». Han lovte brødrene at han ville være til større nytte for dem i himmelen enn om han skulle fortsette å være blant dem. Samlet rundt sin grunnlegger leste de bønnene for den døende, og ved Subvenite gjentok Dominikus disse ordene, og døde. Det var den 6. august 1221, og Dominikus var rundt 48 år gammel. Han døde «i broder Monetas seng fordi han ikke hadde noen egen, og i broder Monetas drakt, fordi han ikke hadde noen egen». Han ble gravlagt i Bologna.

 

Teksten er hentet fra artikkelen om St. Dominikus på katolsk.no.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dorcy, Kværne/Vogt, Halvorsen, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *