I Dominikus’ fotspor VII – Dominikus’ verk

Helligkåring og utbredelse

Den "nye kirken" i Bologna hvor St. Dominikus nå er gravlagt

Den «nye kirken» i Bologna hvor St. Dominikus nå er gravlagt

Etter Dominikus’ død var brødrene mer omhyggelige med hans bønner og arbeidet han hadde inspirert enn med noen kult, og de brydde seg lite om hans relikvier. Gravmælet de bygde, var beskjedent. Det ble liggende i friluft da arbeidet med en ny kirke i Bologna startet i 1228. Pave Gregor IX ga sin tillatelse til den høytidelige overføringen av Dominikus’ levninger til den nye kirken i 1233, og det oppsto en folkelig kult. Det skal ha skjedd mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 3. juli 1234 av sin venn pave Gregor IX, som i 1228 også hadde helligkåret Frans. I en bulle datert i Spoleto den 13. juli 1324 gjorde paven Dominikus’ kult obligatorisk for hele Kirken. Dominikus’ bror Mannes grunnla en kirke til helgenes ære i hans fødehus. Kulten bredte seg med dominikanerordenens utbredelse. Dominikus er skytshelgen for dominikanerne og mot feber, som han selv led av. Han er også skytshelgen for Bologna og for astronomer.

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer.

Alle vitneutsagn går ut på at Dominikus var en vidsynt mann med en bemerkelsesverdig tiltalende karakter. Han hadde den dypeste medynk med enhver form for menneskelig lidelse, og som student i Palencia skal han ha solgt sine bøker, det mest verdifulle han eide, og ga pengene til de fattige en gang det brøt ut hungersnød. Han så det nødvendige i å bruke alle forråd av menneskelig lærdom i Kristi tjeneste. Hans faste lektyre var Matteusevangeliet, Paulus’ brev og den hellige Johannes Kassians «Konferanser». Hans prekener mot albigenserne synes riktignok å ha hatt bare begrenset suksess, men hans orden skulle bli en pioner i misjonsarbeidet i Asia, og (mye senere) i Amerika. I middelalderen førte ordenens sterke teologiske spesialisering til at den fikk ansvaret for Inkvisisjonen. I nyere tid har den hatt fremragende historikere, eksegeter og teologer.

St Dominikus' grav

St Dominikus’ grav

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist rundt 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene Proculus og Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar som ble laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav.

Et mindre overdådig og mer autentisk minnesmerke er det eldste portrettet av Dominikus, utført av en anonym primitiv kunstner fra Siena, som nå befinner seg i Fogg Art Museum i Harvard University. Den salige dominikanermunken og kunstneren Fra Angelico har også malt scener fra hans liv i Fiesole og Firenze, hvor fremstillingen av helgenen er nært basert på gravskulpturen i Bologna. Dominikus fremstilles oftest som predikant, og hans attributter i kunsten er bok som står for lærdom, lilje for kyskhet eller spurv for fattigdom. Andre attributter er stein, stav eller en stjerne over panne eller bryst.

Dominikus' verk

Dominikus’ verk

Senere artister avbildet Dominikus med en rosenkrans, ofte mens han mottar den av Jomfru Maria, ettersom han feilaktig ble trodd å ha innført rosenkransbønnen. Opprinnelsen til rosenkransen er ukjent, muligens kom den til kristendommen fra islam. Alan de Rupe, en dominikaner på 1400-tallet, grunnla et broderskap for Vår Frue og St. Dominikus i Douai i Frankrike, og å be rosenkransbønnen ble en betingelse for medlemskap. Det samme gjorde Jakob Weyts, prior for klosteret i Haarlem i Nederland, hvor det første Rosenkransbrorskapet ble startet i 1478, og dominikanerprioren i Köln, Jakob Sprenger, som etablerte et brorskap i Roma. Pave Sixtus IV ga spesiell avlat til alle som praktiserte denne fromheten. I løpet av få år styrket hundrevis av lignende brorskap rosenkransens assosiasjon til dominikanerordenen. Den hellige dominikanerpaven Pius V etablerte Rosenkransfesten for å minnes dens antatte betydning ved slaget i Lepanto i 1570.

Dominikus avbildes også ofte med en liten svart og hvit hund ved føttene, gjerne med en fakkel i munnen. Dette skyldes morens drøm da hun var gravid med ham. Denne hunden ble et symbol for Dominikanerordenen, og i senere tider ga det opphavet til det berømte ordspillet på ordensgrunnleggerens navn, Domini canes, «Herrens vakthunder». Fakkelen er et symbol på Sannheten. En annen av de mange legendene om Dominikus’ barndom sier at hans gudmor (alternativt Johanna) hadde en annen drøm, hvor barnet hadde en skinnende stjerne i pannen som lyste opp verden. Derfor opptrer en stjerne i mange avbildninger av Dominikus. Derfor er et annet av dominikanernes symboler en stjerne.

OP-feiring i Santa Sabina

OP-feiring i Santa Sabina

Dominikanernes ordensdrakt er en hvit tunika med en svart kutte med hette over, og derfor ble de i Norden kalt «sortebrødrene» og i England «Black friars». Mange store kulturpersonligheter har tilhørt ordenen, som de hellige Albert den StoreThomas AquinasKatarina av SienaFra AngelicoHenrik Suso og Peter av Verona. Men den har også fostret Torquemada, storinkvisitoren, og den asketiske reformatoren Savonarola, som ble brent på bålet. Dominikanerne ledes av Generalmagisteren i Roma, som nå velges for tolv år. Hvert kloster velger selv sin prior. I dag har ordenen rundt 6 600 brødre i 51 provinser, 38 000 kontemplative og apostoliske nonner i 150 kongregasjoner, 4 400 klausurerte nonner i 250 klostre og 70 000 lege medlemmer i sytti brorskap. Ordenen kom tilbake til Norge etter reformasjonen i 1921.

OP-feiring i Santa Sabina

OP-feiring i Santa Sabina

Dominikus ble til midten av 1500-tallet minnet den 5. august (dødsdagen 6. august er opptatt av Herrens forklarelse). Deretter ble han i 400 år minnet den 4. august, men fra 1972 minnes han den 8. august, da 4. august er dødsdagen for den hellige Johannes Maria Vianney. I Bologna minnes Dominikus fortsatt med pavelig dispensasjon den 4. august. De dominikanerne som fulgte erkebiskop Lefèbvre ut i skisma med Kirken, minnes ham også fortsatt den 4. august, og de samme gjør alle de troende som følger Missale Romanum av 1962 (den ekstraordinære form). Hans translasjonsfest feires den 24. mai (Translatio Dominici).

Det latinske Dominicus/Dominica er latinske former av det greske Cyriacus (Kuriakos) og Cyriaca. På moderne språk har vi formene Domenico (italiensk), Domingo (spansk og portugisisk), Dominique (fransk), Dominic (engelsk), Domonkos (ungarsk), og Dominik (polsk, tsjekkisk, kroatisk). Se en side med bilder av Dominikus. Se også en annen side med mange bilder.

 

Teksten er hentet fra artikkelen om St. Dominikus på katolsk.no.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dorcy, Kværne/Vogt, Halvorsen, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *