Til sannhet leder han de små og fører dem frem på sin vei

26. søndag i det alminnelige kirkeår

metanoia-def_0Dagens evangelium er en utfordrende tekst.

Det er et faktum at ord ofte er lettvinte, billige, uforpliktende. Vi kaster ut et eller annet, vi lager oss gode forsetter, vi kommer med raske, ugjennomtenkte løfter. Jada. Klart vi er kristne. Vi lever sånn noenlunde som vi skal, vi oppfyller minimumskravene, vi sier de riktige tingene…

Men ord er ikke nok.

«Hvorfor kaller dere meg ‘Herre, Herre!’ og gjør ikke det jeg sier?» (Luk. 6,46).

Problemstillingen er ikke ny. Allerede profeten Jeremia forkynte for Israels folk: «Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Gjør veiene og gjerningene deres gode, så vil jeg la dere bo på dette stedet. Stol ikke på de falske ordene: «Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!» (Jer. 7,3 – 4).

Hva er det da han ber oss om?

Dagens annen lesning gir oss en god sammenfatning: Vær ett i sjel og sinn, gjør ingenting av tom forfengelighet eller personlig ærgjerrighet, sett de andre høyere enn dere selv, ha øye for de andre. Kort sagt: La Jesu Kristi sinnelag prege deres ferd. Han som, skjønt av guddoms rang, dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like…

Vi inviteres inn i den eukaristiske bevegelsen. Deltagelsen i feiringen av Eukaristien inviterer oss, forbereder oss, forplikter oss, og gir oss nåde til å leve et eukaristisk liv: Et liv i takksigelse for Guds selvhengivende kjærlighet til oss, et liv hvor vi i og med denne kjærligheten gir oss selv for våre brødre og søstre.

Noen steder i verden er det å være kristen bokstavlig talt et spørsmål om liv og død. Vi her i vår kontekst må kanskje akseptere at det vi bes om ofte ikke er de store, heroiske ofrene, men trofasthet, hengivelse og kjærlighet i mange små og trivielle ting – og konstatere at det kan være vanskelig nok.

La oss be om at Gud, som åpenbarer sin allmakt når han skåner og viser miskunn, vil herliggjøre sitt navn og gjøre med oss etter sin miskunns rikdom. La oss våge å håpe på at han behandler oss slik han behandlet Peter. Peter, som spontant og i stor generøsitet er villig til å gi sitt liv for Jesus, bli hos ham om så alle andre svikter, gå med ham både i fengsel og inn i døden, for så i neste øyeblikk å sovne når Mesteren trenger ham som mest, og deretter banne og sverge på at han ikke kjenner ham.

La oss ha tillit til at Herren kaller også oss tilbake, og gir oss en ny sjanse til å erklære vår kjærlighet til ham og vår vilje til å følge ham. Hvis vi virkelig er villige, tar han oss på ordet, i rette tid – hans tid – han som vet hva som bor i oss og når vi er rede til å ta det neste skrittet: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg. Senere skal du følge meg.» (Joh. 13,36). «‘Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.’ Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: ‘Følg meg!’» (Joh. 21,18 – 19).

Det er nemlig også noe dypt trøsterikt i denne søndagens tekster: Det er rom for omvendelse. «Nei, jeg vil ikke» trenger ikke å være det siste ordet.

Det er til yppersteprestene og folkets eldste Jesus taler og sier at tolloppkrevere og skjøger kommer før inn i himlenes rike enn dem. Hvorfor? «Johannes viste dere rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke; tolloppkrevere og skjøger derimot, de trodde ham.» Tolloppkreverne og skjøgene forstod sitt eget behov for omvendelse. Da de hørte Johannes Døperen,  ble det klart for dem at det var nødvendig med en endring. Derfor var de også åpne for å ta imot Jesus når han kom med sitt budskap om frelse. Yppersteprestene og de eldste, derimot, hørte ikke på Johannes, og selv når de så tolloppkrevere og skjøger omvende seg, trodde de ham ikke. De stolte på sin egen rettferdighet i den grad at deres hjerter forble lukket, og de var ute av stand til å se, høre eller forstå. Erkjennelsen av vår egen svakhet er et håpets tegn.

Så la oss ikke bli sittende og ergre oss over at vi først svarte: «Nei, jeg vil ikke.» La oss med glede gå ut for å arbeide i Faderens vinmark, sammen med tolloppkreverne og skjøgene, med alle som en eller annen gang har sviktet, bommet, feilet, falt, men som har reist seg igjen i tillit til hans barmhjertighet, han som ikke tar tilbake sitt kall og sine løfter.

«Herren er god og rettvis, derfor viser han syndere veien. Til sannhet leder han de små og fører dem frem på sin vei.»

Sr. Ingeborg-Marie OP, Lunden kloster, Oslo

Sr. Ingeborg-Marie OP,
Lunden kloster, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *