Rosenkranssøndag

Fra Santa Sabina

Fra Santa Sabina

Frem til liturgireformen på 1960-tallet ble denne første søndag i oktober feiret som «Rosenkranssøndag». Rosenkransbønnen har i mange århundrer stått sterkt i katolsk fromhetsliv, ikke minst i Dominikanerordenen, men fikk – sammen med enkelte andre andaktsformer – en nedtur i årene som fulgte reformen, selv om den aldri ble helt borte. Oktober var tradisjonelt ikke bare Marias måned, men selve Rosenkransmåneden. En måned da kristne i særlig grad ble oppfordret til å be rosenkransen.

Men hvor kommer den fra? Å be ved hjelp av perler på en bønnesnor er ikke et særkatolsk fenomen – det finnes også i andre konfesjoner og religioner. I Dominikanerordenen liker vi å tro at vår hellige far Dominikus fikk rosenkransen direkte fra Guds mor, omtrent sånn som dette bildet viser: Dominikus mottar rosenkransen fra Maria, mens den hellige Katarina av Siena mottar den fra Jesusbarnet. Denne fremstillingen henger forøvrig i dominikanernes hovedhus i Roma, Santa Sabina – originalen henger oppe i etasjene etterat den ble forsøkt stjålet, mens en kopi er å finne i bailikaens sakramenstkapell.

I følge en dominikaner fra 1400-tallet, Alanus de la Roche, viste Maria seg for Dominikus i 1206 etter et mislykket forsøk på å vinne albigensere tilbake til troen. Hun priste Dominikus for hans tapre kamp mot heretikerne og ga ham rosenkransen som våpen og ba ham forkynne den for andre. Dominikus hadde en stor hengivenhet til Guds mor, men det er lite som underbygger Alanus forklaring, han selv var derimot en stor formidler av rosenkransen. Og det var i dette tidsrommet at rosenkransen fikk den form vi kjenner.

Alanus grunnla selv det første Rosenkransbroderskapet, og det var disse brorskapene og dominikanerne som sterkeste fremmet denne bønneformen. For å gjøre en lang historie kort: Under Pius V’s pontifikat – han selv dominikaner – ble festen for Vår Frue av rosenkransen innført, og da som takk for at tyrkerne i 1571 var blitt stoppet ved invasjonen av Østerrike. En ny seier mot tyrkerne i 1716 gjorde at Clemens XI førte festen inn i den romerske kalender. Rosenkransfromheten fikk et nytt oppsving på 1800-tallet etter at Maria viste seg i Lourdes og bar en rosenkrans. Mariaåpenbaringene i Fátima utvidet andakten enda mer. Den 13. oktober 1917 sa Vår Frue av Fátima til barna: «Jeg er Fruen av Rosenkransen. Jeg har kommet for å oppfordre de troende til å endre sine liv og be om tilgivelse for sine synder (…) Folk må be Rosenkransen. La dem fortsette å be den hver dag».Festdagen for «Vår Frue av rosenkransen» ble forøvrig fastsatt til 7. oktober i 1913 under «Rosenkranspaven» Leo XIII.

Pavene etter ham har også holdt rosenkransbønnen frem som en anbefalt bønneform.  Paul VI anbefalte rosenkransbønnen som familiebønn i sitt skriv «Marialis Cultis» ,1974. Og Johannes Paul II føyet til et nytt mysterium til rosenkransen, Lysets mysterier, i det apostoliske brevet «Rosarium Virginis Mariae», 2002. Og pave Frans som ganske spesielt oppmuntrer til populære fromhetsformer, holder også frem rosenkransen som en favoritt. «Rosenkransbønnen ledsager meg alltid», sier han i forordet til en bok[1] som er under utgivelse, «det er en bønn for alminnelige mennesker såvel som for helgener – den er mitt hjertes bønn.»

Bønnetradisjonen har altså røtter tilbake til tidlig middelalder. Opprinnelig resiterte man «Fader Vår» – derav navnet «Pater Noster-bånd». Det var først på 12-1300tallet at denne gamle Maria-antifonen erstattet Fader vår, og enda litt senere – på 1400-tallet fikk – den form vi kjenner i dag. I klostrene resiterte man de 150 salmene på en uke. Rosenkransbønnen ble en populær måte for legfolk å be med klostrene på. Resitasjonen av «Hill deg, Maria», opprinnelig «Fader Vår», etter de 150 perlene, var sannsynligvis ment som en erstatning av resitasjonen av de 150 salmene.

En nå avdød, fransk medbror som var redaktør av tidsskriftet «le rosaire», så rosenkransen som et bolverk mot sektene. Der Mariafromheten står sterkt, påpekte han, der står også troen og Kirken sterkt. Ordet «rosenkrans» kommer fra det latinske «rosarium» som oversettes med «krone av roser» eller rosehage. Man «kroner» Guds mor med en krans av roser, det vil si bønner.

Det er en velkjent erfaring at denne kombinasjonen av mental oppmerksomhet og berøring er meget effektiv for å holde konsentrasjonen i bønnen. Det er en håndfast måte å be på som over alt er ansett for å være en hjelp til kontemplativ bønn, en universell metode som er god for mennesker i en hektisk hverdag. Rosenkransen er en liten katekisme fordi det er en stadig repetisjon og fordypning av frelsesmysteriene – Det er Jesu eget liv vi mediterer over sammen med Maria, mysterier som kaster lys også over vårt eget livs mysterier: hendelser, spørsmål, tvil og håp – som vi i bønnen overgir til Gud.

Denne stadige og repeterende bønnen fordyper mennesket, åpner hjertet og utvider kapasiteten til å ta imot Guds ord, gi rom for det, inkarnere det i våre liv, for  – etter Marias eksempel – å leve av Guds nåde alene.

«Hill deg, Maria» inneholder i grunnen alt vi trenger be om – Guds nåde, nå og i vår dødstime. Mer enn det har vi strengt tatt ikke bruk for.

Les mer om rosenkransbønnen her: rosenkransbønnen.

og om rosenkranssøndag her: rosenkranssøndagen.

[1] “Il Rosario. Preghiera del cuore” (“The Rosary. A prayer from the heart”, Shalom Editions, pp. 210), skrevet av den koptiske presten Yoannis Lahzi Gaid, som er personlig sekretær for pave Frans.

Sr. Anne Bente Hadland OP, Santa Katarinahjemmet, Oslo

Sr. Anne Bente Hadland OP,
Santa Katarinahjemmet, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *