Den gylne regel

30. søndag i det alminnelige kirkeår (år A)

the-golden-ruleFlere ganger i evangeliene får vi høre Jesus sammenfatte Guds bud til menneskene om hvordan vi skal forholde oss til Gud og til nesten. Mest kjent av disse sammenfatningene er den såkalte gylne regel. Jesus sier: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum (Matt 7, 12). Denne formuleringen har imidlertid Jesus ikke funnet frem til selv; han har lært den av den rabbinske tradisjon. Rabbinerne samlet den skriftlige og den muntlige lov i 613 bud, 365 forbud – like mange som det er dager i et år – og 248 påbud, like mange som det er ben i menneskekroppen. Den lærde rabbi Hillel, som dødde da Jesus var i tenårene, resymerte dem alle i følgende ord til en konvertitt: Ikke gjør mot din neste det du ikke vil at noen skal gjøre mot deg selv – dette er hele Loven i en sum. Reseten er kommentarer: Gå og lær! De humane forskriftene Gud kommer med i 2. Mosebok (22, 21–27) om hvordan man skal behandle innflyttere, enker og foreldreløse og den nabo som er kommet i pengenød, er nettopp en utmynting av dette etiske prinsipp.

Men dette etiske prinsipp er ikke begrenset til den jødisk-kristne åpenbaring; det finnes formulert også i gammel kinesisk visdom, ja, human-etikerne påberoper seg det også, uavhenging av noen åpenbaring fra Gud. Etisk høytstående mennesker er altså i stand til ved egen fornuft å innse det riktige i «den gylne regel»: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.

Kjernen i jødedommens etikk er de ti bud. I samtalen med den rike, unge manngen stadfester Jesus de ti buds gyldighet. Mannen spør Jesus: Hva skal jeg gjøre for å få del i det evige liv? Jesus svarer: Budene kjenner du: du skal ikke drepe, ikke bryte ekteskapet, ikke stjele, ikke avlegge falsk vitnesbyrd, ikke bedra noen; du skal hedre din far og din mor. Det må være dette Jesus mener når han sier: Jeg er ikke kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. Derfor har også kristendommen overtatt de ti bud fra jødedommen og gjort dem til kjernen også i kristen etikk.

De ti bud kan igjen sammenfattes slik Jesus gjør det i evangeliet: Du skal elske Herren din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det første og det største bud. Men det annet er det første likt: Du skal elske din neste som deg selv.

St. Augustin påpeker at loven var skrevet på to tavler. På det ene sto skrevet de tre første av budene som omhandler menneskets forhold til Gud, på den andre tavlen de syv andre som omhandler forholdet til nesten. Innholdet på den andre tavlen er generelle moralnormer, tilgjengelige for den menneskelige fornuft, og det er en kjensgjerning at vi finner paralleller til dem, både i antikken og i moderne tid, uavhenging av den jøde-kristne arv. De syv siste budene er i samsvar med den menneskelige fornuft og tilgjengelige for den.

Men det finnes ikke bare den ene tavlen, det finnes to av dem. Innholdet i den andre er, som sagt, tilgjengelig for mennesket uten åpenbaringens hjelp, men den er avhengig av den første. Kjærligheten til nesten bygger på kjærligheten til Gud. I følge fedrene fant Gud det tryggest også å gjøre moralbud som i og for seg var allment tilgjengelige, til gjenstand for åpenbaring på grunn av menneskehjertets forherdelse og fornuftens formørkelse.

Det er klokt sagt, og vi kan lære to ting av det: For det første at Guds åpenbaring er i samsvar med fornuften, ikke mot den. Guds åpenbaring kan stå over fornuften, den kan aldri stå i motsetning til den. Det andre vi kan lære, er av stor betydning i våre dager: Selv om mennesket av egne krefter kan finne frem til etiske leveregler som også er i samsvar med Guds bud, kan det i lengden ikke etterleve dem uten at de er forankret i troen på Gud. Uten den første av lovens to tavler vil skriften på den andre etter hvert blekne.

Samfunnsutviklingen i våre dager synes å bekrefte dette. De fleste nordmenn vil si seg enige i innholdet i de syv bud, og mange røster begynner å heve seg for å minne om dem. Men ikke alle innser at de syv siste bud i lengden ikke vil kunne bestå om de ikke er tuftet på de tre første. Derfor er det Gud truet Israel med straff om de ikke omgikkes sin neste på omsorgsfullt vis: Dere skal ikke plage enker og farløse. Plager du dem, og de roper til meg, vil jeg høre deres rop. Da skal min rede flamme opp, og jeg skal slå dere ihjel med sverd, så deres hustruer blir enker og deres barn farløse.

Dette er enkel og lett forståelig pedagogikk fra Guds side, men såpass primitivt er mennesket og så hårdt er menneskehjertet. Hvem vil i virkeligheten bry seg om å elske sin neste som seg selv dersom han ikke elsker Herren, sin Gud, av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av hele sitt sinn? Vil ikke egoisme og selvsøken fort ta overhånd? Og solidariteten, for ikke å snakke om nestekjærligheten, vil kjølne.

Paulus taler i brevet til kirken i Tessalonika om eksempelets makt. Han sier: Og dere fulgte vårt eksempel, vårt og Herrens eget, og mottok Ordet, tross alle de trengsler det betydde, med den glede som Helligånden gir. Og dermed er dere også selv blitt et eksempel for alle de troende over hele Makedonia og Akadia. Med disse ordene minner apostelen oss om at den fremste måten vi kristne skal virke på, er ved eksempelets makt. Riktignok har vi plikt til å søke å påvirke utviklingen i det samfunn vi lever i, men dette skal ikke først og fremst gjøres ved politiske maktmidler, men ved vårt eksempel. Elsker vi Gud, elsker vi også vår neste, så enkelt er det. Elsker vi vår neste, forkynner vi også for verden at vi elsker Gud, med den glede som Gud, den Hellige Ånd, gir.

Fra Per Bjørn Halvorsens prekensamling Kjenn din verdighet

Per Bjørn Halvorsen OP, St. Dominikus kloster, Oslo (1939 - 2007)

Per Bjørn Halvorsen OP,
St. Dominikus kloster, Oslo (1939 – 2007)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *