Det tålmodige byggverk

Laterankirken i Roma

Laterankirken i Roma

I dag feirer vi Laterankirkens vigselsfest. Laterankirken er den eldste av Romas fire hovedkirker og rangeres som den første av dem – omnium urbis et orbis ecclesiarum mater et caput. Det er med andre ord en feiring av hele den levende kirken. Artikkelen som følger, Det tålmodige byggverk av Hallvard Rieber-Mohn, ser på Sigrid Undsets vei inn i Kirken. Den siteres i sin helhet:

«Vår Herre hentet meg inn fra utmarken», skriver Sigrid Undset i en sjelden og meget personlig betroelse: Hun kom fra vantroen. Hennes barndomshjem var det man nå kaller «impulsrikt», men mildt og liberalt skeptisk til kirke og kristendom. Evangeliene var nærmest et ærverdig sagnstoff – en mytologi som den greske eller norønne, i det undsetske hjem. Omgitt av borgerlig respekt og tvil. Hennes ungdom var «frigjort» og «frisinnet» etter den tids forsiktige målestokk. Grunnholdningen for et begavet, fordomsfritt og kunnskapsrikt ungt menneske frem mot 1. Verdenskrig var en human og idealistisk fremskrittstro og utviklings-optimisme.

Da Sigrid Undset få år etter den storkrigen, og allerede i full utfoldelse av en stor dikterbegavelse, åpent erklærte seg som  troende og kirkekristen, druknet dessverre denne omvendelse i en miljø-bestemt og sørgelig bitter strid: Hun hadde valgt en i Norge gal og altså utfordrende kirke-tilhørighet.

Mens det jo er det kristne trosvalg og omvendelsesmotivene som egentlig interesserer – det ser vi kanskje klarere i dag, i et mer avkristnet Vesten. Hennes bevisste og begrunnede valg av den kristne tro og overbevisning, midt i en norsk virkelighet allerede under fremskreden sekularisering og – særlig i hennes naturlige miljø Kristiania-intelligensen: Markert avkristning.

«Konversjon», som bare er et fremmedord for omvendelse, hadde (og har ennå) hos oss en langt snevrere og for mange mer belastet mening: En kirkeskifte innenfor kristenheten. Mens Sigrid Undset allerede i barndommen oppdaget seg selv som kirke-løs – inntil hun som voksen og moden fant troen. Kirken – alle kirker og trosamfunn – er bare troens synlige bærer og ramme. At kjernen i hennes trosgjennombrudd vare det allment kristne, blir innlysende i noe hun selv skriver, dersom vi i hennes tekst bytter ut alarm-ordene «konvertitter» og «konversjon» med hva de egentlig betyr: «Imidlertid er vel kanskje de færreste omvendte i stand til å forklare selve omvendelsen – hvordan deres motstand mot En som kaller seg Veien, Sannheten og Livet, en motstand diktert av frykt og mistro – er blitt overvunnet. Det skjer ikke uten medvirkning av hin mystiske og overnaturlige kraft som teologene kaller Nåden. Vi kan bare fortelle hvordan det gikk til at vi en dag måtte erkjenne, vår motstand var kanskje illegitim».

Som Sigrid Undset beskriver trosbevisstheten er den ikke noen henrykt og plutselig opplevelse av lys, fred og sikkerhet, enda mindre noen patent og akutt «fredsvisshet». Det jublende, som vi har sett hos en Pascal eller en Claudel, uttrykker hun slett ikke. Som hun ifølge egne utsagn opplevde det, var det Guds virkelighet som nærmest plagsomt avslørende påtvang seg hennes egen mindre og selvlagde virkelighet, skjøv den håndfast til side som tynn og uholdbar, og tok stille, gradvis og udramatisk dens plass som den egentlige.

Dét er spennende nytt for mange som også i dag nok søker troen, men med det ærligste i seg selv må fastslå at de «får den ikke til».

Sigrid Undset «søkte» vel, i det minste ubevisst, troen: Det er det menneskeligste av alt, og hun var et meget sunt menneske. Som verden og livet arter seg, søker vi alle et nytt og sterkere livsmotiv. Men det er et spørsmål om hun så mye ønsket troen som hun «undersøkte» den – om den virkelig holdt. Det ble et årelangt og tålmodig byggverk – sten på sten.

Og så da bygget står der, reist på års livserfaring, kunnskaper ute og hjemme, verdivalg hun traff utenfor og lenge før den bevisste trosholdning, er det som om hun kaster et nøkternt blikk på hele bygningen – og med et hørbart sukk går inn i den. For vi mennesker lever alle forlengs – forstår baklengs. Nesten litt oppgitt bøyer hun seg for virkeligheten. Formelig en smule motvillig fastslår hun for sin egen del at intet menneske kan eller bør leve utenfor, ennsi i strid med sin gjennomprøvde overbevisning. «Jeg hadde jo ikke annet å gjøre…» er de ordene hun selv bruker. Vi er nokså langt fra en Paul Claudels eksplosive og skråsikre trosglede. Umiddelbart dreier det seg nemlig om menneskelig mot til å se virkeligheten i øynene, akseptere en virkelighet som så menn ikke var henne videre smakelig i ett og alt. Men som heller ikke var til å komme forbi, for et mennekse med en lidenskap («Nåden»!) for sannferdighet både på holdningens, tankens, livets og diktningens krevende plan.

Prøvelsene og påkjenningene, men også gledene og bekreftelsene ved å tro, kommer hos henne klarest frem i diktningen. Særlig inneholder nok både de to samtidsromanene om Paul Selmer og middelalderromanen «Olav Audunssøn» atskillig selvopplevd i det religiøse. Men i hennes korte omvendelses-beretning fra 1936, omkring 15 år etter at hun ble bevisst troende, finnes da noen enkle ettertanker som en og annen vil kjenne igjen. For Sigrid Undset er troen avgjort en uforklarlig makt utenfra, som definitivt gjør det av med de selv-komponerte «livanskuelsers» drømmeland – «der to og to er fem eller null eller syv – eller hva som helst». Alt etter de nokså miljøbestemte og ofte lett gjennomskuelige personlige eller sosiale behov.

20- og 30-årenes «liberale» teologer hjemme og ute overbeviser henne langtfra. De var gjerne hva vi dengang ville kalle humanister, i dag kanskje human-etikere. Særlig i konstige krager og gevanter foran alteret i en kirke, og i symbolske, liturgiske funksjoner, blir de i hennes øyne noen merkelige displaced persons – velmenende mennesker helt på villspor.

For kristendom er et tros-mysterium. Dogmer – falmende forsøk på å uttrykke i fattige mennekseord det uutsigelige – medregnet. Enten dét – eller det helt andre: Den europeiske menneskelighets veldigste og mest tragiske villfarelse, illusjon og bedrag: At Evangeliet og kristendommen skulle være selve Sannheten.

Det er mildt sagt ikke noe lite valg, i ens tanke og livsholdning. Sigrid Undset valgte som hun valgte – til manges forargelse. I det miljøet hun kom fra, hadde hun fått inngitt at «ens tro er en privatsak, for ikke å si smaksak». Som ganske ung fant hun det meningsløst å holde seg med en personlig «Gud» som bare var en garanti for hennes egne foreløpige oppfatninger og overbevisninger, en slags guddommeliggjort folkevett og hverdagsmoral. Den redeligste løsning var hva man da kalte «frisinnet», en akseptert vantro. «En Gud som var ‘den Absolutt Andre’ og likevel en Person som kunne kommunisere med meg – hvis veier ikke var mine veier, hvis vilje ubetinget og distinkt kunne skjelnes fra min egen vilje – det var jeg ikke dristig nok til å tore forestille meg».

Hun minnes også godt sitt forhold til Jesus-skikkelsen. Var Jesus ikke hva kirken alltid hadde båret frem i sin tro, bekjennelse og tradisjon, «Gud og Mann», men egentlig for et moderne sinn bare et interessant menneske og et religiøst geni, så ble for eksempel både bønnen og den kristne gudstjeneste – for ikke  nevne selve frelseshåpet – en meningsløshet. Hun ville ikke og kunne ikke bygge sett eget liv på et annet menneskes begavelse og innsikt, «slett ikke på et menneske som sa om seg selv: ‘lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet’, enda han førte et sprog mot sine motstandere som mildest talt var arrogant».

Hun kommer også moralsk til kort i det hun kaller «min humanistiske privatreligion». Men det ansvaret får hun bære, noen annen tro har hun i hvert fall ikke – da.

Hva er det for et sprang i tanken som for en omvendelsestype som hennes blir selve det umerkelige vendepunkt? Det er nettopp ikke noe «punkt», det er en hel prosess: En voksende tvil på vantroen – og ikke minst på dens skjulte og forkledte motiver, dens behendige bortforklaringer: «Omsider var jeg kommet så langt så jeg innså, jeg trodde ganske visst ikke på gud. Men jeg trodde enda mindre på min egen vantro». Hun skjønner at tro betyr ikke en nedsatt eller bedøvet dømmekraft. «Men at det i siste instans er med sin vilje man velger, enten man vil isolere seg i sitt jeg og egoismens helvede, eller man vil gi seg Gud i vold og bli utfridd av jeg-dyrkelsens hemninger til evige muligheter».

Når og hvor skjedde så gjennombruddet? Disse vanlige spørsmål fra vekkelsens omvendelses-skjema har hun selv bare gitt et meget indirekte og stillferdig svar på: Det skjedde gradvis under den 1. Verdenskrig. Det var en tid for mange omvurderinger.

I 1919 utga Sigrid Undset sin bok «Et kvinnesynspunkt», en samling fem vektige artikler om sitt livssyn. Den første er datert London oktober 1912, den siste («Etterskrift») Lillehammer august-oktober 1919. Underveis, over disse 7 årene, er et i hvert fall skjedd. For tidlig i den boken taler hun om «den Gud vi har skapt i vårt bilde» – et samlenavn for menneskenes beste og viseste tankegods som seg selv, om verden og om livet i den. I etterskriftet er standpunktet forlengst den troendes. De videre konsekvenser av dette sinnskifte trakk hun sindig i årene som fulgte.

Jeg kan ikke se at de i selve problemets kjerne: troens mulig- eller umulighet for det moderne sinn, har mistet noe av sin tidløse gyldighet og aktualitet.

Hallvard Rieber-Mohn OP, fra samlingen Småvarmt og Brennhett

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *