Talentene

33. alminnelige søndag (år A)

Lignelsen om talenteneDet gir mening å lese messens tekster i lys av vår søndags plassering i kirkeåret. Dominikanerordenens allehelgensdag har vi nettopp feiret, og nå ser vi fram til advent og forventningene om Kristi gjenkomst. Dermed får tekstene et eskatologisk lys over seg.

I inngangsverset henvender Gud seg til oss og understreker at Hans tanker om oss er fred. Men allerede i dette verset minnes vi på at det finnes en annen tilværelse, nemlig  fangenskapet det mennesket velger, som ikke responderer på Guds kall. Denne kontrasten følges opp i resten av tekstene.

De gammeltestamentlige tekstene er som overflødighetshorn av skildringer av livet i Guds nærhet. Vi gleder oss over tekstene om den gudfryktige og driftige hustru og hennes ektemann og barn som vandrer på Guds veier. De har svart på Skaperens kall om å være hans medskapere, og de forvalter sine pund i det livet de er gitt her på jorden.

I Det nye testamentet og brevet til tessalonikerne trer formaningene tydeligere fram. Vi må være våkne og leve i lyset slik at Kristi gjenkomst ikke kommer overraskende på oss.

Så, i evangelieteksten slår det tunge alvoret med all kraft inn. Vi er alle gitt evner som Gud har ment at vi skal tjene Ham, Kirken og verden med. De er rike gaver vi skal glede oss over og takke for. Det følger samtidig et stort ansvar med dem, og de skal brukes. Vi skal verken la oss lamme av manglende selvtillit, eller skjule oss bak falsk beskjedenhet. Derimot skal vi vise Gud den tillit at de evnene Han har utrustet oss med, er gode nok. Vår Kirkes sosiallære understreker også dette gjennom prinsippet om deltakelse: Alle skal gjennom sine evner kunne være med og bygge fellesskapet, og alle har et spesielt bidrag å komme med.

Fristelsen er å betrakte egne evner som vår personlige eiendom vi kan forvalte etter eget forgodtbefinnende. De tilhører derimot Gud, men er gitt i vår varetekt fordi Gud på sin side har tillit til oss som sine medskapere.

De to første tjenerne i lignelsen tok dette ansvaret på alvor, og gikk straks i gang med oppdraget uten å la seg skremme av den risikoen de måtte løpe. Gevinsten kom ved at den verdien de var blitt tildelt, ble fordoblet. Vi hører gjenlyden av allehelgensdagens liturgi, “Salige er de..”

Den tredje tjeneren som godt visste hvem hans herre var og hva han krevde, hadde ingen unnskyldning for ikke å etterkomme herrens vilje. Han avslørte også seg selv gjennom den logiske bristen i unnskyldningen, og det ble han anklaget for. Det er en brutal karakteristikk han får, “Usle og late tjener!”. Han skulle ha visst bedre! Det holdt ikke å skylde på at han var redd og at hans herre skulle være uforutsigbar og høste der han ikke sådde. Herren hadde nemlig gitt tjeneren ansvaret for å så på nye steder. Og han hadde gitt ham fri vilje og evner som var tilstrekkelige for den oppgaven han var tildelt.

Hva gikk da galt?

Denne tjeneren brukte sin frie vilje til ikke å stole på verken sin gode herre, sine evner og heller ikke sine medmennesker. Dermed mistet han det lille han hadde fått.

Herren i lignelsen overlot tjenerne til seg selv, reiste utenlands og ble borte lenge. Vi trenger ikke overtolke denne opplysningen i lignelsen, for den er ikke hovedsaken. Isteden leser vi lignelsen i lys av øvrige messetekster, bønner og vers: Det er vår kjære Far som skaper underet i våre tomme hender. Han elsker oss så høyt at Han lar oss næres av sin Sønns legeme. Vi blir fylt av Ham, og slik skal våre medmennesker få møte Ham, gjennom oss. Det er tjenernes oppdrag. Slutningsbønnen er vårt rop til Gud om at vi må forvalte godt de gavene vi har mottatt. Det skjer når vi lar vår kjærlighet næres av det mysterium som Kristus bød oss å feire til minne om seg. Så la oss være våkne, og styrke og hjelpe hverandre i denne kjærligheten på veien mot målet!

Anne-Rigmor Stock Evje, Erling Dahle og Åse Sofie Skjerdal, legdominikanerfraterniteten i Oslo

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *