Fastens ånd er ikke sesongbetont!

5. søndag i fasten (år B)

karamellpuddingAlle vet at fasten dreier seg om mer enn det å forsake karamellpuddingen for å sende det overskytende beløp til de fattige. Fastens ånd er ikke sesongbetont. Fastens dyder og kvaliteter kan ikke framkalles gjennom aksjoner og tiltak, den må vokse fram på et personlig engasjement.

Vi har også en tro. Vi tror på den oppstandne Kristus. Og han gikk ikke stille i dørene, vår gode Herre og Mester.

Nå mener ikke jeg at vi som tror skal marsjere gjennom gatene med faner og hornmusikk, selv om det sikkert hadde vært ustyrtelig morsomt. Iallfall å se på. Men lidenskapen – lidenskapen! den må ikke dø. En lidenskapsløs kristen er ikke troverdig. Det hjelper ikke å henvise til medlemskap i en vital og slagkraftig kirke, hvis man forsøker å pulverisere sitt eget, personlige ansvar.

For oss som ikke stormer barrikader, blir folketalere eller fyrtårn, vil jeg slå et slag for fasten som helårsgeskjeft. Å faste er å gi avkall på noe. Det behøver ikke å bety klingende mynt. Det kan likeså godt være andre ting som stenger for lidenskapen. Og da må vi begynne innerst.

– Hva bruker jeg tankene til? Går jeg her og klekker ut planer for hvordan jeg skal skaffe meg anerkjennelse i det store eller små? Funderer jeg over hvordan jeg skal ta meg best mulig ut – både fysisk og sosialt? Hender det ikke til og med at jeg griper meg selv i å gruble på hvordan jeg skal bløffe meg ut av ubehagelige situasjoner? Kort sagt: Bruker jeg tankene til å degge og dulle for mitt eget velbefinnende?

– For ikke å snakke om det motsatte! Er det ikke ofte slik at jeg bruker adskillig hjernekapasitet på å bli fornærmet, skuffet, ergerlig, og – om ikke moralsk forarget, så iallfall kravstor, på vegne av flere (selvfølgelig) med meg selv i spissen?

– Hender det ikke til og med at jeg finner meg selv henslengt i sofaen, fromt spekulerende på hva Gud vil med livet mitt, mens Gud og resten av verden står utenfor og venter på at jeg skal komme meg på beina?

Og enda er det mer. – Er jeg på defensiven? Bruker jeg alle krefter på å holde meg unna det som kan gå galt, bli farlig, usunt eller klanderverdig? Det går an å holde sin sti så ren at den gror igjen, fordi vi ikke tør gå på den.

Å faste kan bety å kvitte seg med den overdrevne omsorgen vi har for oss selv og eget velvære. Skulle ikke Gud greie den jobben godt nok? Fins det en mer effektiv måte å stenge både Gud og mennesker ut på, enn å gi seg over til seg selv? Å faste kan bety å gi plass til stillheten – også i hodet vårt. Bønn kan forvandle sinnet. Men da må vi først rydde plass der. Å faste kan være å gi slipp på mismot og framtidsangst for å kunne tilbe – og ikke bare be til. Å miste seg selv kan – i korte øyeblikk! – bety å miste noen bekymringer, slik at det blir plass til undringen og beundringen…Selvforglemmelse er ikke bare et offer, det er en befrielse og en velsignelse.

Utdrag fra en artikkel av Nina Valsø, publisert i St Olav 3-1992

Nina Valsø 1962-2002 Typograf, dramatiker og skribent

Nina Valsø 1962-2002
Typograf, dramatiker og skribent

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *