Nattverden

Skjærtorsdag

Communion meal 3rd C.«Ett legeme og én Ånd – slik som dere er kalt til ett og samme håp. En Herre, én tro og én dåp, én Gud og alles Far – han som troner over alle, virker gjennom alle og er i alle.» Ef. 4,5-6

Dette kjente Paulus-sitatet dreier seg i bunn og grunn om nattverden, Herrens eget måltid – det mest sentrale av sakramentene, vårt daglige brød som kristne. Den samme lesning setter nattverdsfeiringen inn i dens rette sammenheng i den gamle og den nye pakt, og denne er det verdt å reflektere litt over.

Nattverden uttrykker på en glimrende og utvetydige måte det som er hensikten med kirken i sin helhet: å samle det som er spredt, forene det som er skilt, sammenføye det som er ulikt, kort sagt: skape en høyere enhet av forskjeller, motsetninger og ulikheter. Brødet brytes i mange stykker – for igjen å gjøre oss til ett, til en enhet og en helhet, gjøre oss til det, fordi vi ikke er det, gjøre det igjen og igjen, fra søndag til søndag.

Kirkens live består med andre ord i å forene mennesker med hverandre, skape fred og enhet i menneskeheten, skape en ny menneskehet, et nytt Guds folk, skape en ny skapning. Nattverden dreier seg om dette. Den viser oss at Gud ikke søker frelste enkeltindivider, men en frelst menneskehet. Og kirken skal være det felleskapet på jorden som ivaretar menneskets interesser, som taler menneskets sak, som forsvarer menneskets rettigheter, – fordi mennesket er skapt i Guds bilde, – fordi mennesket derfor er hellig, – fordi mennesket er mer enn biologi og rase.

Både Jesus og Paulus er bibelske teologer – som bygger på arven fra fedrene. Og denne arven hadde lært dem noe særdeles viktig om historien og religionen. Profetene hadde – den ene etter den andre – forsikret at fred med Gud er en illusjon dersom det hersker krig menneskene imellom. Ingen som hater sin bror, kan i fullt alvor si at han elsker Gud. Derfor refser de politikere, konger, overklasser, til den grad deres makt var basert på andres tvang, deres egen frihet på andres ufrihet, deres rikdom på andres fattigdom, deres trygghet på andres utrygghet og usikkerhet. – Så konkret og alvorlig er religionen dersom den skal fungerer rett, som bindeledd med Gud. I seg selv er religionsutøvelsen ikke nøytral, men heller tvetydig: den kan fremme Gudsforholdet – eller hindre det, gjøre oss bedre eller verre, gode eller onde, kjærlige eller hatske. De positive aspekter er like lovende som de negative er skremmende. Det er dette den profetiske protest og den profetiske tale handler om. Den som tilber Gud må vite hva han eller hun gjør – at han søker kontakt med den levende Gud, en rensende og fortærende ild.

Når Gud i det hele tatt mottar våre offergaver, godtar vår tilbedelse og hører våre bønner, er det avhengig av om vi tilber slik Han selv har vist oss. Og det har Han gjort i nattverden. Han krever at vi skal komme sammen for å tre frem for Ham, elske hverandre for å elske Ham, gi hverandre tegn på fred og vennskap før vi får kalle oss Guds venner. Liturgien er i sin helhet en illustrasjon på Guds pedagogi, Hans måte å oppdra oss på, gjøre oss til mennesker, medmennesker, kristne mennesker. Menneskelig det er noe vi blir sammen, for ingen kan frelse seg selv. Vi trenger hverandre for vår frelses skyld.

Herrens legeme og blod får vi altså ikke nyte privat, i ensom majestet og tilfreds opphøyelse, i from isolasjon. Nei, Herren må vi pent møte der Han er å finne, der hvor Han alltid har vært å finne: i vårt felleskap. I nattverden vil Han det ene å gjøre oss til sine lemmer, deler av Ham selv. Men her gjelder det at som man gir, så får man. Ingen kommer til messen bare for å få – ingen bare for å ta. Vi kommer for å gi. Uten offergaver ingen nattverd.

Er det så nødvendig at de andre kommer inn i vår Guds-dyrkelse? Er det ikke en privatsak? Nei! Gudsdyrkelse, tilbedelse, bønn og offer er ikke spørsmål om hva vi gjør med Gud, men om hva Gud gjør med oss. Og for at vi skal kunne påberope oss én Gud og alles Far, må vi bli ett legeme og én Ånd i Kristus, han som kom for å forene det som synden hadde atskilt, og føre oss til Faderen.

Historien slutter ikke der. Det er ikke meningen at vi skal slå oss til ro med å bli en hellig klan, en sekt, en gruppe som er seg selv nok, som i suveren frelsesvisshet passivt venter på verdens ende. Dersom vi ikke tar felleskapet med oss fra kirken og ut i verden, er det hele forgjeves. For vi er sendt til verden, som Faderen sendte Sønnen, en verden som trenger at menneskene blir venner, og trenger det sårt. Kristendommen består m.a.o. ikke i «å ha det godt» med seg selv, ha en god, sikker og trygg følelse inne i oss. Den er noe langt mer – for den består i å gjøre Guds vilje.

Gud er derfor selve dybden i vår nattverdsfeiring, meningen med vårt kristne felleskap. Og den meningen ønsker Han å gi til all verden. Da er det opp til oss å la Gud være Gud i våre liv – muligheten har Han gitt oss i sakramentet «Salige er de som er kalt til Lammets bord» – ja, dersom vi kommer dit med viljen til å bli gjort salige av Ham som vil være alt i alle. Amen.

Publisert i St. Olav 1-1983

Aage Hauken OP, Voss

Aage Hauken OP,
Voss

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *