Vi lever evighetens liv allerede nå

Annen søndag i påsketiden, år B

Christ_empty_tombVi lever i forandringens tegn – og utviklingen og endringene – de tar liksom aldri slutt. Samfunnet smir nytt, tekniske nybrott, undervisningsreformer, et helsevesen i stadig oppbrudd… Vi opplever en folkeslagenes store mikstur; vi er utsatt for uanede trusler, men vi møter andres utstrakte hender. Ikke ennå Guds Rike, ikke ennå. De siste ting, men en ny verden som vokser frem, ofte i trengsel, skapt, gjenskapt av menneskets hånd, i godt, i mindre godt, dag for dag, så vi kan se det. Ja, som vi selv er del av.

Men. Så midt oppi alt det stadig skiftende, en virkelighet som er uforanderlig, som blir forferdende lik seg selv, og det er: Dødens realitet. Den står der, bare – blokkerer, stopper livets bilkø et sted der fremme. Vi kunne forlenge levetiden helt inn i det usle, men vi unngår den ikke. Det Siste Ordet får døden likevel. Vi kunne søke utsettelse, vi kunne fortie, – og det gjør vi, for ordet Død er forlengst en usømmelighet i moderne språkbruk. Men i virkeligheten kaster døden sin skygge over alt som er, slik den i alle tider har gjort det. Vi kan ikke hanskes med den. Den er suveren. Tross alle reformer, ethvert nytt utspill, er den sluttstreken, det endelige fasitsvar – for oss dødelige.

Kjære kristne, vi har nettopp feiret Herrens Oppstandelse. Og for oss, – ikke for verden for øvrig, men for oss i troen, kan vi se døden i øynene. Vi trenger ikke vende blikket bort, men liksom vår Herre Jesus da Timen kom, lar vi dét skje som er Guds vilje og menneskets lodd. Vi lar døden komme; – ja, kanskje kommer den som en venn. For vi vet at når så skjer og alt annet svinner bort, da står Han der, – Jesus Kristus, Han som selv kjempet kampen. Han som var død, men ble udødelig levende igjen. Han viser oss vei. Han ledsager oss tvers gjennom stengslene, gjennom dødens kinesiske mur, og inn i Livets rike på den andre side. Vi tror det, og fordi vi tror det, endres hele vår tilværelses holdning, hele livets mening og utsiktene deretter.

Nå er dette ikke bare fjerne fremtidsperspektiver, en ensom begivenhet ved livets ende, og så et Deretter! Det er vår tro: vi lever evighetens liv allerede nå. Plantet med dåpen, bekreftet ved konfirmasjon, vokser Livets tre i vår hage, vokser og styrkes det gjennom vinter og vår og all slags vær, til kronen når opp til himmelen der fuglene synger saligheten.

Det er ikke bare fremtid, det skjer allerede nå. Paulus oppfordrer oss: Brødre! Er dere oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre! Stem tanke og sinn etter dem, og ikke etter de jordiske ting. For dere har vært gjennom døden og deres liv er skjult med Kristus i Gud. (Paulus taler i nåtid!) Men når Kristus står frem i lyset – han som er vårt liv – da skal også dere stå frem med ham i herligheten.

Men hvis det er slik, hva gjør da dette med vårt mål og forsett? Oppstandne i Kristus, «streber vi etter de ting som er der oppe?»

Jo, forbildet har vi allerede her. Det er Kristus selv, «han som er vårt liv». Han var allerede Guds Rike på jorden. La oss se til ham, lytte til ham, – han gir oss Livets Ord. Og det han sier: Det er Loven i kjærlighetens tolkning:

-Du skal ikke slå i hjel, – enn si et ufødt barn, – du skal ikke engang bli arg på din bror.

-Du skal ikke bryte ekteskap; ikke en gang begjære din nestes hustru.

-Øye for øye og tann for tann! Det har du hørt, men jeg sier dere: gjengjeld ikke det onde, med det onde men med det gode.

-Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere, slik at dere kan bli barn av deres Far som er i himlene.

Slik lever du allerede blant de oppstandne. Og vil du ha saligheten allerede nå som gjest? Delta i måltidet.

Sever da aller først det Jesus kaller «fattigdommen i ånden», for da får du himmelriket i gave. – Så sorgen, for da skal du finne trøst. Og innby deretter de ydmyke, og de som hungrer og tørster etter Guds rettferd, og de barmhjertige, og de rene av hjertet, og de som skaper fred. Alle skal de smake saligheten ved ditt bord.

Kjære venner; det kristne budskap forblir bare ord dersom vi ikke lever dem. Erfaringen er alt. Og slik også med hensyn til oppstandelsens realitet: Dersom vi lever som oppstandne, da skal vi også kunne tro på oppstandelsen, for da har vi vitnesbyrdet i oss.

Sant nok, det er langt frem, – men vi lever ikke lenger i en lukket verden– dette er ikke lenger vårt eneste sted og så intet deretter. Hebreerbrevet kaller oss pilgrimer, – ja, vi hører egentlig ikke hjemme i denne verden; vi er her som utlendinger og gjester. Vårt egentlige Hjem er der oppe, ja, det er vårt Fedreland. Vi som allerede lever så smått som Oppstandne i Kristus, det er dit vi en gang skal nå frem og på Guds Dag, en gang, og evig, høre til. Amen.

Preken holdt i St. Dominikus kirke av p. Ellert Dahl O.P. (publisert i NKKF-nytt – medlemsblad for Norges katolske kvinneforbund – 1/2012)

Ellert Dahl OP St Dominikus kloster, Oslo

Ellert Dahl OP
St Dominikus kloster, Oslo

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *