Fred være med dere!

3. søndag i påsketiden

Rembrandt, Måltidet i Emmaus, Louvre

Rembrandt, Måltidet i Emmaus, Louvre

Vi er midt i påsketiden. Etter å ha vandret med Kristus fra død til oppstandelse, fra Palmesøndag frem til Påskedag, gikk vi inn i påskeoktaven der messetekstene berettet om mennesker som hadde møtt den oppstandne Jesus, men som ikke kjente ham igjen med det samme. Først Maria fra  MagdaIa og de andre kvinnene og dernest disiplene. I dagens tekst finner vi igjen de to disiplene som møtte Herren på veien til Emmaus og som så skyndte seg for å fortelle de andre disiplene hva de hadde hørt og sett. Om hvordan Jesus hadde åpnet øynene deres og forklart dem hvorfor han hadde måttet gjennomgå sin lidelse og død for at Skriften skulle gå i oppfyllelse. Og til sist hvordan de hadde gjenkjent ham da han hadde brutt brødet. Mens de talte om dette, viste Jesus seg for dem og sa: «Fred være med dere». Etter den første forskrekkelsen og etter å ha vist dem sine sårmerker, gav de seg endelig over til gleden over at det virkelig var Herren som sto midt i blant dem.

Påskegleden, den kristne glede er ingen spontan glede. Oppstandelsen glede gir seg først til uttrykk etter å ha vært gjennom angst og tvil, gjennom håpløshet og mismot. Forut for påskemorgenens lys ligger langfredagens mørke som det også er noe vi erfarer i våre egne liv. Men i dag som dengang trer Jesus inn til oss for å ønske oss fred.

Da det 2.Vatikankonsil gjenninnførte den urgamle fredshilsenen i liturgien, er det ingen banal gest det dreier seg om. Å ønske hverandre Kristi fred, betyr å være Kristus for den man hilser og vice versa. «Der to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant dem» sier Jesus. (Mt 18,20)

Og når vi senere i messen mottar brødet, Kristi legeme, fortsetter vi måltidet Jesus innstiftet for oss og med hverandre. .

Det å spise sammen med noen har en langt dypere mening enn det å spise for å stille sulten. På fransk kalles en venn en «copain» det vil si en som deler brødet med meg, Det er denne «kommunion» vi deler i messen.

I evangeliene ser vi stadig hvordan Jesus ikke bare spiste sammen med sine venner, men også med dem som var uglesett av samfunnet. Han inviterer seg selv til Sakkeus og tok del i selskapet hos Levi med tolloppkrevere og annet folk til stor forargelse for de lovkyndige. Han mettet mengden i ødemarken. Men han trakk seg også tilbake til sine venner i Betania. Og endelig samlet han sine disipler til et siste påskemåltid før han gikk døden i møte.

Eukaristifeiringen er en forsmak på det himmelske måltid som venter oss. Det er dette vi er innbudt til hver gang vi deltar i messen, noe som burde være et høydepunkt i vårt kristne liv der vi kjenner oss vel, ikke bare med Gud men også med de andre troende. Messen er ingen individuell handling, det er der vi i fellesskap ber Fader vår. La oss derfor ikke være likegyldige overfor hverandre etter å ha delt det samme brød som tegn på at vi alle er lemmer på Kristi legeme.

Da kan vi også med rette hilse hverandre med et fredens tegn. Og når presten eller diakonen forkynner at messen er til ende og vi kan gå med fred, betyr det å bringe denne Krist fred ut i vår hverdag til de mennesker vi møter.

«Gå med fred og tjen Herren med glede»   ALLELUIA!

sr Mette Andrésen OP

sr Mette Andrésen OP

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *