Den blinde Bartimeus

30. søndag i det alminnelige kirkeåret, år B

BartimeusUtenfor Jerikos murer sitter Bartimeus i veikanten. Vi kjenner ham igjen, denne fattige tiggeren, en av samfunnets marginaliserte. I hverdagen blir han gjerne oversett, folk haster forbi uten å verdige ham et blikk. Siden Bartimeus er blind, er han henvist til et liv nederst på samfunnets sosiale rangstige, uten fremtidsutsikter.

Så dukker en av samfunnets kjendiser opp, Jesus fra Nasaret. Han er som vanlig omgitt av en stor menneskemengde som ser opp til ham og vil ha del i det han har å formidle, det han har å gi. Ryktet om Jesus har også nådd Bartimeus, og siden han nå er i nærheten, tennes det et håp hos den blinde. I sin ulykkelige situasjon har han sikkert forgjeves prøvd alle de helbredelsesmuligheter datidens samfunn hadde til rådighet. Når Bartimeus så roper høyt for å tilkalle Jesu oppmerksomhet, blir han dysset ned. Han får innse sin plass på rangstigen og ikke forstyrre en slik berømthet som Jesus. Men Bartimeus insisterer, han er desperat – og han gir seg ikke. Vi kan tenke oss den bestyrtelse det vekker i forsamlingen at Jesus nettopp stopper opp hos ham. For Jesus er den funksjonshemmede tiggeren nettopp en person han selv kan identifisere seg med, han er en av «disse mine minste». Så Jesus ser denne mannens egen verdighet og tar ham imot.

Det skjer stadig at Jesus overrasker sin samtid. For ham er de minste de største, de siste de første. Der folkemengden ser en foraktet person, ser Jesus en mann med de rette forutsetninger for å ta imot Guds rike. Bartimeus er riktignok blind, men han «ser» med hjertet det som menneskene rundt ham ikke kan skjelne med sine friske øyne. Tiggeren henvender seg til Jesus med tiltalen «du Davids sønn». Dermed tilkjennegir han sin tro på at Jesus er Messias (jf. Matt 22,41-45). Fra sin ydmyke posisjon som en av samfunnets utstøtte ber han sin frelser om miskunn. Dermed blottlegger han sitt åpne hjerte, sin fortvilelse – og sitt håp og sin store tillit til at Frelseren vil og kan utøve barmhjertighet. De to hovedpersonene i denne fortellingen fører en kommunikasjon på et dypere plan enn det omgivelsene umiddelbart fatter. Det er altså troens stemme som taler og finner gjenklang i scenen med Bartimeus.

I fortellingene om Jesu helbredelsesundere får vi ofte inntrykk av at Jesus legger større vekt på menneskenes indre holdninger enn på deres ytre handikap. Han ser deres dypere behov for legedom og helbreder såvel deres kroppslige skavanker som deres sjelsliv. Det er tilgivelse, miskunn, tro som er Jesu anliggender. For hva er det første han betoner hos den lamme mannen på båren som blir firt ned gjennom taket av sine venner så han kan få møte Jesus? Bibelen forteller at «Jesus så deres tro». Og han utbryter: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» Det er hjertets forvandling som er det essensielle. Først når han blir konfrontert med tvil og spott fra de tilstedeværende, viser han sin kraft til også å helbrede lammelsen. Og vi husker kvinnen som har hatt blødninger i tolv år. Hun kaster seg skjelvende ned for ham. Igjen svarer han: «Din tro har frelst deg. Og deretter nevner han plagene hun skal bli kvitt. Også Bartimeus ønsker å bli seende; men dette skjer først etter at han har vist seg mottakelig for den åndelige gaven Jesus har å gi.

Felles for disse helbredelsesfortellingene er at de bedende møter Jesus med tillit. De har en åpen og ydmyk holdning, og Jesus verdsetter deres tro og hengivenhet. Det er slående hvordan Jesus i kjærlighet viser medfølelse med disse menneskene, der han tar imot dem og gir dem sin frelsende barmhjertighet. Han «opphøyer de små og ringe».

Så finnes det en tredje aktør i dette «dramaet» om den blinde mannen, nemlig menneskemengden. Det virker som de tilstedeværende for en stor del er åndelig blinde. Vi kjenner igjen en slags kjendisdyrking, som egentlig har egen opphøyelse som mål. Derfor prøver de å dysse ned tiggeren, for selv å ta større plass. Vi blir minnet om Jesajas ord: «Dere skal hører og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne!» (6,9) Denne aktøren, folkemengden, danner en kontrast til Bartimeus. Såvel deres overmot som indre blindhet står i motsetning til den desperate, hjelpeløse og nakne bønnen fra den fattige. Her finner vi overgivelsen, tilliten til Gud når alt annet håp er ute. Bartimeus, den blinde, ser der andre ikke ser. Han ser med troens blikk

Vi kan lese historien om Bartimeus som en tekst om bønn. Hans påkallelse brukes i den meditative Jesus-bønnen, som særlig blir mye brukt i Østkirken: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg, synder.» Her har de troende gjort Bartimeus’ ord til sine og hensetter seg i en posisjon åpen for mysteriet, åpen for Guds handling.

Det skjer en forvandling med Bartimeus på flere plan. Det mest åpenbare er at han får oppladd sine øyne. Men viktigere er kanskje at han «fulgte Jesus videre på veien».

Elisabeth Solberg, legdominikaner i Oslo

Elisabeth Solberg, legdominikaner i Oslo

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *