Innspurt før høytiden

4. søndag i advent, år C

VisitationFjerde søndag er for de fleste en innspurt før høytiden. Vi skal rekke mange ting, ting vi har lovet, huske en gavene, sende kort til noen som venter, besøke en vi ikke har sett på lenge.

Også liturgien er preget av at høytiden nærmer seg, men det gjelder å se, tro og prøve å fatte hva vi er med på når det først hender. Lesningene trekker de store linjene gjennom frelseshistorien, denne lange vandringen hvor Guds folk blir stadig nærmere knyttet til Gud. Folker faller, vender seg bort fra Gud, men han slipper ikke taket, løftene og omsorgen lever videre gjennom trofastheten.

Det er en trofasthet en gjerne ikke forstår før i ettertid, før de små brikkene i puslespillet faller på plass, danner mønster og får mening når de blir en del av et større bilde. Vi lærer gang på gang at det er det svake og unnselige som får betydning – den ringeste blant ættene. Ikke det storslåtte – slaktoffer, gaveoffer og brennoffer, som til og med var foreskrevet – men ganske enkelt «Her er jeg for å gjøre din vilje.». Løftet oppfylles gjennom denne beredvilligheten og åpenheten for Guds vilje. Vi vet ikke på forhånd når og hvordan løfter oppfylles, det gjelder Guds løfter og de løfter vi gir gjennom livet. Men de former livet vårt, er som rettesnorer.

Der er i lys av denne utholdenhet at mange av våre daglige kamper og små og større innsatser får en dypere mening og kraft. Nå i denne tid kan det være et besøk vi ikke våget å håpe på – men så godt å se deg, du kom likevel! Eller et kort til noen vi ikke har sett på lenge. Vi opplever så mange små glimt av lys og glede, men ser vi hvilken kjærlig omsorg som favner oss? Vi lærer om Guds egen trofasthet og salige, ja lykkelige er vi når vi våger å tro, for da ser vi at Guds løfter går i oppfyllelse.

Katarina Pajchel OP Katarinahjemmet, Oslo

Katarina Pajchel OP
Katarina-hjemmet, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *