Intervju med fr. Pierre-André Mauduit o.p.

Pierre_AndréI 2016 ble dominikanernes kommunitet i Lund beriket med en ny bror fra Frankrike: fr. Pierre-André Mauduit. Etter knapt ett år i Sverige, ble han presteviet 2. juli 2017 i Lille i Frankrike, og jobber nå som ungdomsprest i Sør-Sverige.

I september 2017 var han i Oslo og feiret primissmesser i St. Dominikus kloster og  Lunden kloster, og OPDacia-redaksjonen benyttet anledningen til å få et intervju for å bli bedre kjent med vår «nye» bror:

Fr. Pierre-André, kan du fortelle litt om deg selv, hvor du kommer fra, din vei til Ordenen og til Skandinavia?

 

Jeg kommer fra Frankrike. Jeg ble født i Paris for 36 år siden, og vokste opp vest for Paris i en katolsk familie. Vi gikk til messen hver søndag og hadde prester med oss på ferie og sånt… I tenårene var jeg med i speideren i Frankrike, og var også ungdomsleder. Så det var mitt liv, helt frem til jeg begynte å studere foretakskommunikasjon og jeg oppdaget studentlivet, studentfester… og ja, det ble vanskelig for meg å stå opp tidlig og gå til kirken søndag morgen. Så jeg sluttet å gå i kirken, men jeg sluttet ikke å tro på Gud. Når jeg så flyttet og begynte å jobbe i England tenkte jeg: ”Hvor kan jeg treffe mennesker?” og jeg husket på kirken og at det var et bra sted for å bli kjent med folk, så jeg begynte å gå i kirken igjen. Og det var… utrolig kjedelig! Så jeg begynte å lete i andre kirker, først den anglikanske og deretter andre menigheter, og til slutt fant jeg en baptist-menighet hvor jeg trivdes veldig godt. Så jeg gikk dit, og siden de ikke praktiserer barnedåp, begynte de å snakke med meg om å bli døpt, og jeg begynte et kurs for å forberede meg til dåp. Imidlertid pendlet jeg på den tiden mye mellom England og Frankrike, og når jeg var hjemme gikk jeg til sognekirken der hvor mine foreldre bodde og snakket også med sognepresten der, og jeg snakket med ham om dette spørsmålet. Han sa: ”Ja, du kan gjerne gå i baptistkirken, men din dåp er gyldig”. Så da jeg kom tilbake til England, snakket jeg med min baptistpastor og sa til ham at jeg trodde min dåp var gyldig. Han svarte: ”Vel, jeg kan ikke døpe deg mot din samvittighet. Vi kan snakke mer om dette, men først vil jeg at du leser en bok for meg.” Og han ga meg Kardinal Newmans ”Letter to the Duke of Norfolk”, som handler om samvittighetsfrihet. Og da jeg leste denne boken, forsto jeg at jeg er katolikk, ikke protestant… selv om det er mye jeg liker i evangeliske kirker. Og da jeg fortalte det til min pastor, sa han: ”Ja, jeg visste det. Men du måtte gå den veien selv. Bare du kunne gjøre det.” Så han hjalp meg å komme tilbake til Den katolske kirke. Og siden da virket alt som nytt på meg i Kirken, jeg oppdaget den på nytt, selv om jeg vokste opp der. Så da begynte min interesse for troen, og også mitt kall begynte å vokse.

Så var det under en begravelse i Frankrike, faktisk var det min farfars begravelse… Det var ingen prest, det var legfolk som organiserte begravelsen, og de spurte om jeg ville hjelpe dem. Så jeg ”presiderte” min farfars begravelse. Og det var som… jeg følte… ja, ”det er min plass!” Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det, men jeg følte meg… ja, jeg følte meg veldig bra. Så da begynte jeg å tenke på et prestekall. Først tenkte jeg å slutte meg til jesuittene, for der hvor mine foreldre bor, er det jesuitter som har et retrettsenter, så jeg visste om dem. Men da jeg hadde forsøkt jesuittene i Frankrike, visste jeg at jeg ikke kom til å bli jesuitt! Så min prest sa til meg: ”Begynn i seminaret, og så kommer du etter hvert til å finne din plass”. Så jeg gjorde det, og etter seks måneder i seminaret visste jeg at jeg ikke ville bli sekularprest. Så jeg fant dominikanerne på nettet, med Google. Og da jeg leste om dominikanerne, tenkte jeg: ”Ja, jeg vil bli dominikaner!” og faktum er at… ja! Det var for meg.

Og hvorfor Skandinavia? Vel, da jeg var novise kom br. Björn på besøk til oss i Strasbourg, og han fortalte om Lund og hva dominikanerne gjorde i Sverige og… ja, jeg syntes det hørtes kjempemorsomt ut. Så jeg sa det til novisemesteren, som sa: ”Å, da må du snakke med provinsialen, han leter etter frivillige som vil reise til Sverige, Norge…”

 

Kan du si noe mer konkret om hva som virket spennende med Sverige?

 

Da jeg var student var jeg på utveksling gjennom Erasmus-programmet i Helsinki, det var i 2002. Det var første gang jeg var helt nord i Europa, og jeg kjente overhodet ikke denne kulturen. Det er vanskelig å forklare, men noen ganger reiser du til et sted, og du oppdager at det er din plass, du kan ha en samtale med kulturen, og ja… Jeg visste ikke hva jeg skulle kunne gjøre i Sverige før jeg kom. Jeg hadde mange idéer… men jeg gjør noe annet. I Frankrike snakker vi alltid om Skandinavia som ”vår modell”. Jeg vet ikke hvorfor vi skulle måtte kopiere Skandinavia eller Sverige, men det er en ting jeg tror har med vår fremtid å gjøre: Det er et sekularisert land. Og det skjer også i Frankrike. Så vi må lære oss å være prester og dominikanere i et sekularisert land. For når jeg nå bor i Lund, tenker jeg at Frankrike er et kjempe-katolsk land. Jeg merker en forskjell. Vår kultur i Frankrike er fremdeles veldig påvirket av katolisismen. Men her må vi lære oss et nytt språk – jeg mener ikke norsk eller svensk, men en ny måte å forkynne på, å forklare hva troen og Kirken er. Og det tror jeg er en god utfordring for oss som dominikanere. Jeg tror det er veldig viktig for provinsen å ha én fot i Skandinavia og én fot i Frankrike, for vi får da et stort og bredt bilde av denne situasjonen i Europa.

Jeg kommer til å arbeide som ungdomsprest i Sør-Sverige. Og… ja, ungdommer er også et nytt språk for meg!

Det som er en stor utfordring for Den katolske kirke i Sverige, og jeg tror også i Norge, er at svenskene føler seg som utlendinger eller fremmede i sin egen kirke. Så utfordringen er: Hvordan kan vi bli en katolsk Kirke i Sverige, med både svensker og med mange ulike nasjonaliteter?

I fjor opplevde jeg hvordan det er å være katolikk i Sverige. Det er en ungdommelig, ung Kirke – veldig katolsk. Det er 25 ulike nasjonaliteter i vår menighet, så det er veldig bra. Og det er også en levende, glødende Kirke. Og det er en stor forskjell mellom sekularisering i Frankrike og i Sverige. I Frankrike er det mot Kirken, mens i Sverige… det er bare at de glemmer den. Så her kan vi forkynne og snakke med alle.

 

Er det noe som har vært overraskende for deg i forhold til dine forventninger til Sverige?

 

Den første forskjellen fra før, er at jeg nå bor i et lite fellesskap. Frem til nå har jeg bodd i store kommuniteter i Frankrike eller i Sveits, med 24 – 25 brødre. Men nå er vi fire brødre. Så jeg må lære meg å være dominikanerbror i et lite fellesskap. Her må alle gjøre sin del. Og det tok meg seks – syv måneder å finne min plass. Det var vanskelig, for jeg måtte lære et nytt språk, en ny måte å leve det dominikanske liv på, en ny kultur – for svensker liker å observere først, så det tar tid. Det tar tid å opprette en relasjon med svenskene. Og jeg kommer fra Paris, hvor vi liker å gjøre alt NU! Så det var vanskelig å akseptere at jeg måtte vente, og ja… ”det kommer, men først må du vente” for å opprette en relasjon. Men nå er det OK. Og som prest er det veldig morsomt, for nå tror alle at jeg har svar på alle mulige spørsmål de har. ”Du er prest, så hva tenker du om…” Og jeg vet jo ikke alt…!

Jeg hadde også en overraskelse når det gjelder kultur: Lund er ganske spesiell, det er en studentby, så det er veldig internasjonalt. Det er bra.

 

Til slutt, kan du si noen ord om det økumeniske arbeidet dere gjør i Lund og i samarbeid med søstrene i Rögle?

 

Takket være pavens besøk, har vi en god relasjon med Svenska Kyrkan i Lund. Jeg snakker nå om Lund, jeg vet det er annerledes andre steder.

Det er særlig to ting vi gjør: For det første har vi et samarbeid med den lutherske domkirken i Lund. Vi har økumenisk vesper annenhver uke, annenhver gang i domkirken og i vår menighet. Og det kommer ca. 100 mennesker, så det er stort. Det er alltid vesper med preken, så når det er i domkirken, preker den lutherske presten, og når det er i vår menighet, preker vi. Det er fint å høre ulike folk som preker fra ulike tradisjoner.

Omtrent på samme tid hadde søstrene i Rögle, mer presist sr. Céline og sr. Katarina, idéen om å starte møter i Rögle mellom ulike kirker. Så det skjer fem – seks ganger i året. Det er veldig bra. Det går på omgang å forberede de forskjellige delene, så hver gang er det ett kirkesamfunn som har ansvar for å forberede undervisning, ett annet som forbereder felles bønn etc. Det kommer ca. 25 – 30 personer, så det veldig bra. Ja, vi har et veldig godt forhold kirkene imellom. Og nå håper vi å kunne gå ett skritt videre og ha en ”dobbel undervisning”, så i stedet for at det er en lutheraner, en katolikk, en evangelisk etc. som snakker om et emne, så skal vi ha undervisning ”med to stemmer”. Og ikke en disputatio, ikke en diskusjon, men se hva vi kan si sammen om ulike tema. Det var sr. Célines idé, og jeg tror det er en god ting. Det er bra å høre og lytte til hverandre, men det er også viktig å kunne si noe sammen, noe felles, fordi vi må arbeide sammen om ulike emner. Vi har bare hatt to møter ennå, så vi får se, men jeg tror det blir bra.

Jeg tror også det er bra at det var et initiativ som kom fra prester og pastorer, for veldig mye av det som skjer, særlig i Svenska Kyrkan, er på legfolks initiativ, men jeg tror også det er bra å kunne ha relasjoner prester og pastorer imellom. Og til min prestevielse kom prest Lena Sjöstrand fra Lund – det var to kvinnelige prester i min ordinasjon: en fra den anglikanske kirken i Lille og prest Lena fra Sverige – og til min primissmesse i Lund kom også den lutherske biskopen i Lund, Johan Tyrberg. Så det er veldig fint.

 

Tusen takk, fr. Pierre-André!

 

OPDacia-redaksjonen gratulerer fr. Pierre-André med ordinasjonen, og ønsker ham alt godt fremover i hans apostolat i Sverige.

Vi legger ved noen bilder fra primissmessen på Lunden, samt en link til bilder fra hans ordinasjon: Ordinasjoner Lille 2017.

I forbindelse med økumenikken, deler vi også en rapport fra et dominikansk seminar om tema på Lunden kloster i mai 2017: Dominikanerinner og økumenikk.Primiss_Lunden_1Primiss_Lunden_2

DSC_0678 DSC_0677 DSC_0676

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *