Salige er de som skaper fred…

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» (Matt 5,9)

De som skaper fred… Ja, men ikke en hvilken som helst fred. Vi vet veldig godt at det finnes forskjellige typer fred. Vi har likegyldighetens fred (la meg være i fred, ikke forstyrr meg, jeg blander meg ikke i deres saker, ikke bland dere i mine) – dette er ofte den skjøre betingelse freden i religiøse fellesskap bygger på. Ingen kommunikasjon, slik unngår vi sammenstøt, men samtidig unngår vi også å møtes. Personlig tror jeg at dette kan gå en stund, men det kan ikke vare for alltid.

Videre har vi det romerne kalte pax romana. Vi kjenner det godt her i Algerie, ja, i hele Middelhavsområdet: fred påtvunget med makt. Jeg tvinger dere inn under min måte å tenke på, og løft for all del ikke hodet, da kan det verste hende dere. Og man tåler det, siden man ikke kan gjøre annet. Situasjonen virker fredelig, ettersom alle ser ut til å være enige, men det er ikke mer enn en skinn-enighet, og skulle den minste anledning by seg, ved det minste tegn til svakhet hos makten, gjør man opprør. Spenningene varer ved. Det jeg her sier om politisk makt gjelder også i mellommenneskelige forhold. Hver enkelt kan, på sin egen måte, søke å utøve slik makt overfor andre, idet man innbiller seg at man skaper en fredelig atmosfære – stillhet. Koloniseringen har hatt sine gode og dårlige sider. Jeg fornekter overhodet ikke min fortid som pied-noir (franskmann født i Algerie), men jeg samtidig vil jeg si – dessverre – at den dag franskmennene bestemte seg for å gå inn i dette landet, ta med seg sin kultur og på sett og vis tvinge gjennom sitt eget verdensbilde, var allerede kimen til syv år med krig og massakrer sådd. En stund tidde man stille – dere kjenner det arabiske ordtaket «Kyss hånden du ikke kan hogge av.» Man gjør det man må for å overleve, men den dag denne hånden ikke lenger holder et våpen, da kan du være sikker på at den blir hogget av. La oss ta oss i vare for å skape den slags fred!

En annen type fred, den som skapes gjennom forhandlinger, er i virkeligheten den mest vanlige. Som personer og grupper står vi i ulike maktforhold til hverandre, om vi vil eller ei, på grunn av ulikheter i personlighet og kultur, en mengde faktorer som gjør at våre forhold til hverandre i utgangspunktet ikke er helt finstilte. Fordi vi er forskjellige, oppstår det spontant ulik balanse mellom mennesker. For at disse maktforholdene ikke skal degenerere og bli voldelige eller aggressive, må man forhandle. Jeg mener at dette er helt realistisk. Det er en nødvendig begynnelse, i stedet for med en gang å kaste seg ut i en litt for åndelig fred. Vi må leve og forhandle frem en maktbalanse. Men dette er ikke mer enn en provisorisk fred, hvor jeg venter på å få overtaket! Fordi jeg for øyeblikket ikke kan ha overtaket, ikke får de andre til å høre på meg, forhandler jeg. Jeg gir inntrykk av å gi meg på en front, jeg går med på visse ting, men neste gang er det den andres tur! Jeg forbereder meg på neste runde. Her bruker jeg nøyaktig samme vokabular som liberale aviser gjorde i årene 1973 – 1980 hvor det nettopp hundrevis av ganger kom til midlertidig våpenhvile mellom militsen og hæren, og avisene hver gang trykket i fet skrift: «Mens vi venter på neste runde». Ingen lot seg lure av den freden som hersket i det øyeblikk. Det handlet om å skape en fredelig atmosfære, slik at man raskt kunne omgruppere og organisere seg, for så å ta opp våpnene igjen og angripe motparten. Fred man har forhandlet frem er dessverre ofte slik. Av og til er den dog å foretrekke, i alle fall hvis man ikke har noe annet middel for å unngå å ta livet av hverandre.

Den fred saligprisningen taler om, er av en annen orden, selv om den er i stand til å gjennomtrenge alle disse ulike forholdene og omskape dem. Saligprisningens fred bygger på alle de andre saligprisningene, ikke minst den grunnleggende saligprisningen: «Salige er de som kommer til tro uten å se», «salige er de som har opplevd tillit»[1] – fordi denne etablerer en indre fred som gjør at vi får et riktig forhold til oss selv. Konfliktsituasjonene som oppstår mellom mennesker har sin rot i at de aller fleste av oss ikke har et riktig forhold til oss selv, vi er ikke på plass innvendig, og vi skaper ubalanse rundt oss fordi vi er ubalanserte i oss selv. Vi må søke denne freden, skape fred, for at hver enkelt skal kunne forsone seg med seg selv først. Her driver vi ikke i stor skala, og det er fjernt fra verdenskonfliktene, men vi gjør det vi kan på det plan hvor vi befinner oss, og det er kanskje der man må begynne. Det handler om den fred som Kristus gir, med den rettferdighet og den tilpasning jeg nevnte da jeg snakket om saligprisningen av de som sulter og tørster etter rettferdighet. Det handler om en trygghet, en støtte som oppløser frykt og derfor uro og aggressivitet. Vi synger stadig vekk i salmene: «Du er min klippe, du er min støtte, du er min borg…» – hvis vi gjentar det mange nok ganger, begynner vi kanskje å tro på det! Og da kan vi «ruste ned», bli sårbare, og det er det som er viktig: å ikke lenger måtte forsvare seg, leve hele sitt liv i mistenksomhet og derfor angripe andre.

Jeg tror at hvis vi, hver gang vi møter noen, kan lengte etter denne freden, ønske den for den andre og for oss selv, så kan vi frembringe en virkelig dialog i en tillitsfull atmosfære. Tillit er ikke noe som kommer av seg selv. Vi må ønske fred mer enn vi ønsker å ha rett for enhver pris, om nødvendig på bekostning av den andre…

«Salige er de som skaper fred», det er ikke for ingenting at den andre delen lyder «de skal kalles Guds barn». Hva betyr det? De som bærer i seg denne indre fred og vier seg til å skape slik fred rundt seg, er balanserte og på rett plass. De er Guds barn. Å være Guds barn, det er å være i rett relasjon til Gud, slik Jesus var det i forhold til den han kalte sin Far. Vi kan gjenkjenne Guds barn på denne freden, de er i fred, de er forsonet med seg selv og med andre.

(Fra et retrettforedrag av p. Pierre Claverie OP. Retretten ble utgitt i bokform på Les Editions du Cerf i 2004, med tittelen ”Petit traité de la rencontre et du dialogue”)

[1] Pierre Claverie utdyper dette et annet sted i retretten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *