Herre, la ditt ansikt lyse over oss…

2 søndag i fastetiden (C), lesninger (1 Mos 15,5–12.17–18, Fil 3,17–4,1, Luk 9,28b–36)

Hvem av oss har ikke av og til ønsket å stanse tiden. Villet la dyrebare øyeblikk vare evig.

Jeg innbiller meg at det var hva de tre disiplene, Peter, Jacob og Johannes må ha hatt i tankene da de, fjernt fra en innpåtrengende menneskemengde, endelig hadde Jesus for seg selv. I tillegg skulle de oppleve å være vitner til en guddommelig åpenbaring, en teofani, der Jesus i skinnende hvite klær, viste seg for dem sammen med Moses og Elija.

Ikke underlig at Peter ville ta vare på dette øyeblikket og tilbød seg å reise tre telt for Mesteren og hans to gjester.

Lukas er den eneste av evangelistene som beretter at Moses og Elija talte om Jesu bortgang og den skjebne som ventet ham. Men disiplene forsto ikke hva det dreiet seg om, til tross for at Jesus bare noen dager tidligere hadde forkynt at han skulle få meget å lide, bli forkastet og slått ihjel og, til sist, stå opp fra de døde. Jesus hadde også gitt til kjenne at de selv skulle måtte ta opp sitt kors og følge ham, (v 22-23)

Dette forhindret ikke disiplene i å falle i søvn mens Jesus bad, men de ble brått vekket opp da de fikk se ham i lysglansen. Og mens Moses og Elija forsvinner i en sky, lyder det en røst fra himmelen. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Lytt til ham!»

Mens Matteus og Markus i sine beretninger av hendelsen, sier «min Sønn som jeg har kjær» bruker Lukas ordet «den utvalgte» som han også gjør det når Jesus korsfestes (23,35)

Hva slags utvelgelse er det dreier seg om? Er den forbeholdt Sønnen alene?

Riktignok er det han og han alene som er Messias, den «salvede», men vi som er døpt, har også fått del i denne utvelgelsen. Og, som Jesu disipler, blir også vi bedt om å lytte til ham.

En oppfordring som gjør seg særlig inntrengende nå i fastetiden. Hva vil Jesus med meg i dag? Hva ønsker han å si meg? Hvis jeg vil vite svaret, må jeg sette meg ned og lytte. Slå av PC’en og TV’en for en stund og samle tankene om hva som er vesentlig i mitt liv. Gjøre meg opp en mening om hva som er viktig og mindre viktig. Dette er selvsagt noe vi ikke bare er oppfordret til i fastetiden, men jeg tror at Fristeren er særlig aktiv i denne tiden når det gjelder å påvirke våre valg og gode forsetter som ofte ikke er av lang varighet.

Naturligvis kan man velge å la være å spise sjokolade i 40 dager eller stumpe røyken. Eller, for de mer heroiske: gå inn for virkelig å faste om enn ikke så radikalt som en muslim under Ramadan. En medbroder beskrev en gang fastetiden for oss katolikker som «en enkel slankekur i kirkelig regi for overvektige troende»!

Måten å leve fastetiden på, er opp til hver enkelt. Paulus i dagens 2.lesning oppfordrer oss til å stå fast i Herren slik at han kan «likedanne vårt legeme med hans eget herlighetsfylte».

Dette er et løfte også til oss som ikke har hatt det privilegium å skue Herrens herlighet på fjellet, men vi kan også trekke oss tilbake på et stille sted for å be. Be om at vi stadig mer må bli ham lik som vi har satt vår lit til.

I min menighetskirke her i utkanten av Paris er det en freske bak alteret (se bildet over) som nettopp fremstiller Herrens forklaring der Jesus, i hvite klær, er omgitt av Moses og Elija, representanter for Loven og Profetene. Men disiplene er ikke like: én sover, en annen virker redselsslagen mens den tredje tilber i ærefrykt.

Som for disiplene vil også våre liv være blandet av stunder med fryd og frykt. Som dem vil også vi til tider være overmannet av søvn i stedenfor å våke.

Gud som kjenner vår svakhet, vet dette, men gir oss ikke opp av den grunn. Han reiser den som faller, og gjør det om og om igjen.

Måtte fastetiden være en tid der vi stadig  sterkere er oss bevisst å leve i Guds nærvær.

Måtte Hans ansikt lyse over oss slik at også vi kan si at der er det «godt å være»!

Amen

Sr. Mette Andrésen, op

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *