Nå skaper jeg noe nytt

5. søndag i fastetiden: Joh 8,1-11

«Nå skaper jeg noe nytt,» formidler Gud gjennom Jesaja i dagens første lesning. Og i evangelie-teksten illustreres dette i et møte mellom Jesus, Ordet som ble menneske og tok bolig iblant oss, på den ene siden, og lovens bokstav, representert av fariseerne og de lovkyndige, på den andre.

«Mester,» sier de. «Denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Og i loven har Moses påbudt oss å stene den slags kvinne. Hva er nå din mening?»
Saken virker opplagt. Kvinnen er blitt tatt på fersken, og loven står der klart og tydelig – svart på hvitt.

Men til å begynne med svarer ikke Jesus. Han skriver i jorden. Vi vet ikke hva han skrev. Vi vet ikke om fariseerne leste det. Likevel er det en interessant detalj, spesielt med tanke på at Jesus ikke etterlot seg noe mer varig dokumentasjon.

I mellomtiden fortsetter fariseerne og de lovkyndige å presse seg på. Skulle kvinnen stenes eller ikke? Ja eller nei?
De får et heller uventet svar: «Så kan jo den av dere som er syndfri kaste den første stenen.»

Det er dette som er nytt. Jesus har igjen sprengt en grense, løftet spørsmålet opp til et høyere nivå, utvidet perspektivet. Og siden ingen blant fariseerne og de lovkyndige var fri for synd, gikk de sin vei, den ene etter den andre, og til slutt satt Jesus alene igjen med kvinnen.

Så sier Jesus til kvinnen: «Heller ikke jeg dømmer deg.»
Hun går fri. Ikke fordi det er greit å begå ekteskapsbrudd, men fordi hun er blitt tilgitt. Ikke bare tilgitt, men bedt om å omvende seg. «Gå bare hjem, men fra nå av synd ikke mer.»

Nå går vi, litt som fariseerne, hver vår vei gjennom fastetiden. Det er heller ingen av oss som er uten synd. Og heller ingen av oss som er berettiget til å kaste den første stenen, om enda så symbolsk, på «den slags» mennesker som vi forakter i vårt samfunn i dag. Også vi er invitert til å løfte øynene fra det som er skrevet med små bokstaver og se det større bildet.

Og som kvinnen i denne fortellingen, er også vi kalt til omvendelse, til å bli tilgitt, til å oppleve selv at Gud «gir vann i ødemarken og lar elver renner i ørkenen».

Caroline Bond, legdominikanerfraterniten i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *