Den nødvendige roen

16. søndag i det alminnelige kirkeår (C), Luk. 10, 38-42  Fjellvann (Haukeli)

De aller fleste av oss opplever at livet er hektisk. Vi løper fra det ene til det andre, og klager over hvor trøtte vi er og hvor liten tid vi har. Mange opplever det som et paradoks at jo flere hjelpemidler vi får til rådighet, desto travlere blir det.

På sin måte er Jesus opptatt av det samme spørsmålet i fortellingen om Marta og Maria. Marta, som har invitert Jesus hjem til seg, ser det naturligvis som sin oppgave å stelle i stand for gjesten sin. Det er uendelig lett å forstå at hun blir irritert på søsteren som i tilsynelatende distraksjon unndrar seg vertsforpliktelser som ikke er til å unngå. Det er lett å støtte Marta i konflikten med Maria.

Men Jesus gjør ikke det. Det betyr ikke at han misliker det målrettede engasjement. Tvert imot. Legg merke til at fortellingen om den barmhjertige samaritan er plassert like før fortellingen om Marta og Maria. Igjen og igjen viser Jesus i Lukasevangeliet et frapperende engasjement for de fattige og utstøtte – og viktigheten av å tjene dem som er i nød.

Likevel byr han Marta å være tålmodig og bevare roen. Hvorfor? Antagelig finner vi svaret om vi fortsetter å lese samme kapittel i Lukasevangeliet. Rett etter vår fortelling går Jesus av sted for å be, og deretter forteller han disiplene om bønnens velsignelser. Vi får vite at det er bønnen som skal styre våre handlinger. Vår virksomhet blir altfor grunn og overfladisk om den ikke samstemmes med Guds eget engasjement for verden.

Det som Jesus kritiserer hos Marta, er ikke hennes arbeid eller tjeneste, men hennes opphisselse og uro. Middelet var blitt viktigere enn målet. Det viktigste for Marta var ikke lenger å tjene, men å lykkes med hennes eget prosjekt. Fortellingen om Marta og Maria utfordrer oss til å unngå forvekslingen mellom middelet og målet. Bare ett mål er nødvendig for oss: å tjene Herren. Vi skal ikke bruke Herren for å oppnå våre egne personlige ambisjoner og prosjekter.

Kanskje du er på ferie disse dagene? I vårt moderne samfunn er ferie en tid for å lade opp batteriene for å være i form til å ta fatt på arbeidet igjen. Det er sikkert nødvendig, men ikke nok. Det kan skje også i ferien at vi blir som Marta; for eksempel med vår ustanselige bruk av mobiltelefon og sosiale medier.

Dagens samfunn med alle de kravene som stilles, gjør at det er vanskelig å komme til ro. Tenker vi oss om, oppdager vi at det bare er noe tull at vi må være i virksomhet ustanselig. Vi er uvant med stillhetens åndelige terapi. Det verste av alt er at jo mer aktive vi blir, desto flinkere blir vi til å argumentere for vår aktivitet. Vi finner alltid grunner for å slite oss ut.

Slik levde ikke Jesus. Han levde i en rytmisk veksling mellom aktivitet og tilbaketrukkenhet. Stadig hører vi at han trakk seg unna folkemengden for å be. Har vi større og viktigere oppgaver enn han hadde? Gud venter tålmodig på at vi skal slippe taket, være tause og la stillheten skylle gjennom bevisstheten som bølger av krystallklart vann.

God sommer.

Joseph Mulvin OP, St. Dominikus kloster, Oslo         Kristus vekker opp sønnen til enken i Nain (Lincoln Cathedral) Joseph Mulvin

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *